Program for høsten 2010:

Torsdag 30. september kl. 19:

Casablanca
USA, 1942
Regi: Michael Curtiz
Manus: Julius J. Epstein, Philip G. Epstein, Howard Koch etter skuespillet "Everybody Comes to Rick's" av Murray Burnett og Joan Alison
Foto Arthur Edeson
Musikk: Jerome/Scholl/Steiner, den kjente låten "As time goes by" er skrevet av Herman Hupfeld, men ikke spesielt for denne filmen.
Skuespillere: Humphrey bogart, Ingrid Bergman, Paul Henreid, Claude Rains, Conrad Veidt, Sydney Greenstreet, Peter Lorre, S.Z Sakall og Madeleine LeBeau.
102 min., s/hv, 35mm, utekstet
 

Året er 1942, vi møter Rick (Bogart), en tilsynelatende kynisk amerikaner, som driver en nattklubb i Casablanca. Klubben er et nøytralt samlingssted for utlendinger av alle slag: krigsflyktninger så vel som representanter for den tyske krigsmakten (som har okkupert Frankrike, men bare indirekte har kontroll over de franske koloniene i Nord-Afrika). Til nattklubben kommer en kveld norske Ilsa Lund (Bergman) og hennes ektemann, motstandshelten Victor Laszlo. Ilsa og Rick har vært kjærester i Paris, men ble drevet hver til sitt av krigen. Nå må de på nytt vurdere sin kjærlighet…

Casablanca var i utgangspunktet bare en av mange standard Hollywoodfilmer fra 1942. Det ble ikke satset spesielt på denne filmen, som i sin helhet ble innspilt i studio. Riktignok finner vi en rekke store navn på rollelista, men manuset bygger på et visstnok temmelig dårlig skuespill og mye av dialogen og handlingen ble til underveis i filmproduksjonen. Blant annet skal det ha vært usikkert hvordan filmen skulle avsluttes. Skulle de satse på happy end, og la Ilsa og Rick finne tilbake til hverandre eller skulle man våge den mer moralsk høyverdige slutten, der kjærligheten må vike for den gode sak? Det sies at Bergman ikke fikk vite slutten på filmen før den var nesten ferdig innspilt, og dermed var i stand til gjennomføre et enda mer troverdig spill i rollen.

Casablanca er, tross sin beskjedne begynnelse, blitt en av filmhistoriens stor klassikere. Årsaken er nok en kombinasjon av en sterk romantisk historie som mange vil kunne identifisere seg med, gode skuespillere og en korthugget dialog med mange minneverdige replikker. Filmen er uhyre effektivt fortalt og den nesten minimalistiske stilen gjør kanskje at filmen holder seg bedre enn mer barokke og påkostede filmverk. Det skal heller ikke underslås at Hollywoods enorme produksjon allerede på denne tiden hadde skapt et filmmiljø med en veldig kompetanse innenfor alle områder av filmbransjen. I en mindre produksjon fikk fagfolkene ofte større muligheter for å slippe løs sin kreativitet. Resultatet ser vi kanskje her.
Se mer her.
 

19. oktober kl. 19(tiden ikke helt bestemt): 

    

Diktatoren
USA, 1940
Regi/Manus: Charlie Chaplin
2 t. 8 min.

Chaplin parodierer Hitler med skamløs burlesk humor.

Noe av forklaringen på Chaplins enestående posisjon som komisk artist er at han var i stand til å trekke humoristisk materiale ut av tragiske, sosiale eller politiske omstendigheter.

Diktatoren er en kraftfull film, med en mengde komiske opptrinn, som når Tomanias maktgale diktator Adenoid Hynkel snakker seg så varm at han ikke bare må kjøle stemmebåndene, men også tømme vann nedover buksene sine. Filmen er også meget vakkert fotografert, og scenen hvor Hynkel leker med jordkloden før han til slutt punkterer den er blitt klassisk.

I Diktatoren gjør Chaplin en parodi på Hitler, hans retorikk, hans manerer og hans innbilte stolthet. Den generelle amerikanske holdningen på den tiden var at Hitler mer var en klovn man måtte le av enn en plage man burde frykte. Det var først senere det gikk opp for amerikanerne hvilken trussel han faktisk var.
Se mer her.

10. november kl. 19: 

Da viser vi 3 av dokumentarkortfilmene til Benjamin Olafsen Ree.
Han vil selv holde en innledning og fortelle om det å lage dokumentarfilm, prosessen rundt dette, og hvordan filmmediet kan brukes til å få frem et budskap, belyse aktuelle problemstillinger og hendelser i samfunnet.

Programmet er:


"Første gang med stemmerrett" - En førstegangsvelger, og utfordringen det er å ta et standpunkt, vite hva man skal stemme, og hvordan man faktisk gjør det i stemmelokalet.   (9 min)
 

"Unaturlig syk" - Forholdet mellom inntekt, kosthold, helse og kriminalitet i to nabosamfunn i California i USA.(30 min)
 

"Den siste gjenlevende" - En sterk fortelling fra den siste norske jøde som overlevde de tyske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. ( 24 min.)

 

 Siste visning i 2010 blir FØRPREMIEREN:

Et religionspolitisk drama, basert på en sann historie fra hendelser i et kloster i Algerie i 1996.

Torsdag 9. desember kl. 18:30 i DeLuxe-salen: (NB! Merk tiden!)

"Om guder og mennesker"
Original tittel: Des Hommes et des Dieux
Regi: Xavier Beauvois
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Nasjonalitet: Frankrike
Lengde: 2 t. 3 min.
Distribusjon: Arthaus
Produksjonsår: 2010
Sensur: 15 år

Åtte kristne munker fra Frankrike lever sine stille liv i et gammelt kloster dypt inne i de algeriske fjellene. Mesteparten av dagen går med til bønn og sang for å komme nærmere Gud. Men munkene er også nyttige personer for lokalbefolkningen, med viktig kunnskap om medisin og nyttevekster, og annen livsvisdom. Filmen er basert på en sann historie og handlingen er lagt til midten av 90-tallet.

Munkenes trygge tilværelse mellom klosterets tykke murer trues av fundamentalister, som ikke er nådige mot folk med feil tro. De lokale myndighetene ber munkene reise hjem til Frankrike. Munkene tviler og diskuterer, men velger å bli. Trofaste mot sitt kall og sine oppgaver i lokalsamfunnet. OM GUDER OG MENNESKER er en stillferdig, men intens film om å beholde troen på det gode, selv om det onde synes å ta overhånd.
 

Les omtale fra Arthaus!

Program for våren 2010:

Onsdag 20. januar kl. 21:

Oldboy
Sør-Korea, 2003
Regi: Park Chan-wook
Action, 1 t. 59 min., NB! 18-års grense

Quentin Tarantino's favoritt fra Cannes 2004!

Blodig, brutal, banebrytende og briljant, dette er en film som utfordrer både intellekt og sanseapparat. Akkurat som i Kill Bill, som det kan være naturlig å sammenligne den med, er hevn den sentrale drivkraften i Oldboy.

En ganske ordinær mann blir uten forklaring kidnappet og holdt fanget i et rom som best kan  beskrives som en kombinasjon av en fengselscelle og et shabby motellrom, i femten lange år. Han   får vite at kona er drept og han selv mistenkt for udåden. Han sverger hevn, men aner ikke mot hvem, eller hvorfor. Som tilskuere er vi hensatt til hans perspektiv, og føler uvissheten, angsten og sinnet på kroppen. Når mannen like uforklarlig omsider settes fri, starter den avsindige jakten på svarene - som ender med en vidunderlig troverdig twist.

Oldboy er full av visuelle nyskapninger, støttet av bemerkelsesverdig foto. Lyssettingen, mørk og majestetisk, så vel som musikken, en blodig blanding av vals, tango og tekno, bidrar til filmens overskuddsestetikk. Et særdeles utspekulert hevndrama som bringer den asiatiske thrillersjangeren   til nye høyder.

(omtale hentet fra BIFF 2004, noe redigert)

" makes movies feel alive again" ROLLING STONE MAGAZINE

VINNER AV JURYENS STORE PRIS, CANNES 2004

3. februar kl. 19: 

    

Paradis nå

Palestina, 2005
Regi: Hany Abu-Assad.
1 t. 32 min.

To barndomsvenner rekrutteres for å være selvmordsbombere i Tel Aviv.

Med et tematisk enkelt plot, krydret med lett absurde detaljer fra hverdagen, skaper regissøren  bak Rana's Wedding (2002) et hverdagsdrama som ulmer under overflaten. I "Paradis nå" følger vi to palestinske menn, Khaled og Saïd, som jobber sammen på et bilverksted. De er tilsynelatende fornøyde, og ser ut til å avfinne seg med et rutinepreget liv. Etter hvert kommer det frem at de begge har gitt opp livet, ved å vie seg som selvmordsbombere.

Når dagen kommer, er det likevel tøffere for dem å forberede seg enn de trodde, og vi følger deres kvaler idet de går igjennom de faste ritualene før martyrdøden. Filmen er mer deskriptiv enn normativ, den bortforklarer ikke det de gjør, men gir et ansikt til de mange som har ofret både sine egne og andres liv for det de tror på - eller kanskje ikke lenger tror på. Regissøren forteller forholdsvis rett frem hva som skjer etter at de to mennene er utpekt som kommende "martyrer". Filmen er et lavmælt  skrik om hva som skjer i Midtøsten, men den er også skremmende aktuell internasjonalt og gir et sjeldent innblikk i et lukket univers.

Vinner av Fipresciprisen på Film fra Sør 2005.
"Stilistisk, bevisst, modig og utfordrende" sa juryen.
Beste europeiske film, publikumsprisen og den internasjonale Amnestyprisen, Berlin filmfestival   2005.
Beste manus, European Film Awards 2005.

17. februar kl. 21:

Livet leker gjemsel

Det var med denne filmen Eric Rohmer fikk sitt kommersielle gjennombrudd - og fortjent var det. Rohmer er det nærmeste man kommer en impresjonist på film, en som griper tak i hverdagslige situasjoner og stemninger og omformer dem til magiske, skimrende øyeblikk.

Min natt med Maud regnes som hans beste film. Dette er tredje filmen i en serie med seks ”moralske fortellinger” som han lagde mellom 1962 og 1972. Disse filmene tar for seg unge  mennesker som er opptatt av å analysere sine følelser og valg, og hvordan de i praksis gjerne ender opp med å noe helt annet.

Jean Louis Trintignant er en 34 år gammel troende katolikk, som stadig er blitt mer interessert i tilfeldigheter og sannsynligheter. Kanskje er det fordi (selv om han ikke vil innrømme det) han vil utfordre sin egen tro på at alt i livet er forutbestemt. Han har nylig ankommet en mellomstor fransk    by i en ny jobb, og støter tilfeldigvis på en gammel venn han ikke har sett på 14 år, i en café ingen av dem tidligere har besøkt. Hans gamle venn inviterer til felles julemiddag hos hans legevenninne (og tidligere elskerinne) Maud, en frafallen katolikk; en skilt kvinne som lever med sin lille datter. Alle er  de intellektuelle akademikere som har avanserte konversasjoner om Pascal, religion og filosofi - men mest av alt dreier samtalen seg om deres forskjellige holdning til det forutbestemte.

Julemiddagen ebber ut. Maud insisterer på at Trintignant skal overnatte, da hun er redd for at han   skal lide samme skjebne som sin tidligere elsker, som døde på vei hjem på de isete veiene. Trintignant lar seg omsider overtale til å bli natten over. Det ligger adskillige doser uuttalt romantikk i luften, men ingenting skjer. Maud anklager feilaktig Trintignant for å være forelsket i en annen kvinne, en blondine. Neste morgen ser han imidlertid en vakker, ung blondine på gata, som han tidligere har lagt merke til i en gudstjeneste. Den ellers så korrekte og tilbakeholdne Trintignant kjører etter henne (hun kjører scooter) og løper impulsivt ut av bilen når hun stopper, for å presentere seg. Det viser seg at hun kjenner Trintignants gamle venn, og fra Maud finner han ut at hun har vært Mauds tidligere ektemanns elskerinne.

Som i et gresk drama spinner Rohmer lunefulle tråder mellom de impliserte. Er de bare brikker i et allerede forutbestemt spill, eller har de muligheter til å bestemme sin egen skjebne? Den seriøse tonen til tross, humoren er hele tiden til stede. Rohmer gir oss på subtilt vis en humoristisk fornemmelse av hvordan tilværelsen leker gjemsel med oss - så får vi bare fortsette så godt vi kan  med å forsøke å finne ut av våre akk så uforutsigbare liv.

Omtale fra Cinemateket i Oslo

3. mars kl. 19:

      

Pi
USA 1997
Regi: Darren Aronovsky
Manus: Darren Aronovsky, Sean Gullette, Eric Watson
Foto: Matthew Libatique
Musikk: Clint Mansell
Med: Sean Gullette, Mark Margolis, Ben Shenkman, Pamela Hart
83min, 35 mm, norsk tekst

(3.14159265358979323846264338327950288419716939937510582097494459230781640628620899862 803482534211706798214808651328230664709384460955058223172535940812848111745 ... osv. )

Aronovsky har tatt av på regissørhimmelen etter den overveldende responsen på kunstverket   Requiem for a dream. Her er hans tidligere film som aldri ble satt opp på norske kinoer.

Maximillian Cohen er besatt av tall og befinner seg døgnet rundt i sin leilighet, på jakt etter et universelt mønster, en 216-sifret kode som finnes i alt fra aksjemarkedet og computere til   formasjonen melken danner når den blir blandet ut i kaffekoppen. Koden tilsvarer en type spiral, en grunnstruktur i naturen, og Maximillian er tett inntil gåtens løsning. Men computeren, Euklid,    kræsjer hver gang sifferet skal åpenbares.

Han treffer rabbineren Lenny, som beretter om den eldgamle visdommen gjemt i den jødiske Torah (gamle testamentet). Skrevet på hebraisk utgjør denne religiøse teksten også et tallsystem, slik at hver bokstav også kan ha en matematisk funksjon. Lenny avslører ovenfor Maximillian at Torahen er bygget opp rundt en 216-sifret, guddommelig kode. Samtidig møter vi Maximillians tidligere lærer,  Sol, som jaktet på den samme koden i over 40 år. Han advarer mot å fortsette jakten, men til ingen nytte.

Gjennom dette velskrevne og høyst intellektuelle manuset får vi også stifte bekjentskap med det flere tusen år gamle japanske brettspillet Go, som lettest kan beskrives som en blanding av Sjakk og Othello. Plassert mellom Maximillian og Sol, blir spillet som en parallellsamtale.

I sort/hvitt og skarpe kontraster, forskrudde velkomponerte bilder og en lydkulisse som er trimmet til fingerspissene skapes en atmosfære som du sent kommer til å glemme. Og til alle dere naturvitere som går altfor lite på kino: Her har dere noe å bryne panner på!

KKr , Trondheim filmklubb

17. mars kl. 21:

  

The Host (Gwoemul )
Sør-Korea, 2006
Regi: Bong Joon-ho
2 t

Bong Joon-ho markerte seg med den internasjonale suksessen Memoires of Murder (2003) som en av de viktigste regissørene i bølgen med nye filmskapere fra Sør-Korea. Nå er han tilbake med The Host som har slått alle publikumsrekorder i hjemlandet. Dette er en genrefilm som er like original som genren er sjelden i våre dager. The Host er nemlig en monsterfilm.

Amerikansk militære forurenser den store Han-elven som flyter gjennom Seoul, og noen år senere lurer et mutert uhyre under vannet klar til å angripe byen. Dette er starten på en berg-og-dalbane-tur av skrekk, slapstickhumor og satire som stadig tar overraskende vendinger. Uhyret er resultatet av førsteklasses spesialeffekter (Peter Jacksons selskap Weta jobbet på denne filmen) og vil sikre denne filmen kultfilmstatus.

"Enough to remind you why you started going to the movies in the first place". (Edinburgh filmfestival 2006).

Filmen er tekstet på svensk.



7. april kl. 19:

    

De dødes tjern
Norge, 1958
Regi: Kåre Bergstrøm
1 t. 16 min.

De dødes tjern
På 40-tallet skrev lyrikeren André Bjerke flere kriminalromaner under pseudonymet Bernhard Borge. Han spilte på det overnaturlige og uforklarlige i romaner som "Døde menn går i land", "Nattmennesket" og "De dødes tjern". I 1958 fikk regissøren Kåre Bergstrøm i oppdrag av Norsk Film A/S å filmatisere "De dødes tjern". André Bjerke var selv med i forarbeidet til og innspillingen av filmen, har skrevet manus og spiller en av de sentrale karakterene.

Seks mennesker reiser fra Oslo til en skogsbygd i Østerdalen: kriminalforfatter Bernhard Borge og hans kone Sonja, psykoanalytiker Kai Bugge, tidsskriftredaktør Gabriel Mørk, jurist Harald Gran og hans forlovede Liljan Werner. De vil avlegge sistnevntes bror, Bjørn, et besøk på hans nyanskaffede hytte dypt inne i Østerdalsskogene. Like i nærheten av hytten ligger et tjern det knytter seg et gammelt sagn til: En mann skal ha drept sin søster og hennes elsker, og etterpå ha druknet seg i tjernet. Siden het det at alle som oppholdt seg på åstedet - i morderens hytte - ville bli besatt av en underlig dragning: De ville bli tvunget til å drukne seg i tjernet.

Når vennene ankommer hytten viser det seg at Bjørn er forsvunnet. Senere finner de liket av jakthunden hans ved tjernets bredd, og alt tyder nå på at han er blitt offer for den gamle forbannelsen. Selskapet bestemmer seg for å oppklare mysteriet, men snart later det til at de selv blir utsatt for de gåtefulle, dragende maktene i de dødes tjern...

De dødes tjern ble en positiv overraskelse i norsk filmproduksjon, som hadde ført en tilbaketrukket tilværelse på 50-tallet på grunn av alvorlige økonomiske problemer. I 1958 var gjelden sanert og mulighetene lå åpne. Valget av romanen "De dødes tjern" var på mange måter et smart trekk. Bjerkes roman var både godt kjent og populær blant det norske folk, som ikke akkurat var bortskjemt med grøssere. De dødes tjern var også den første norske filmen laget i cinemascope. Regissøren og fotografen ble berømmet for å mestre det nye storformatet fullt ut. De dødes tjern ble det definitive gjennombruddet for Kåre Bergstrøm som regissør. Filmen ble en suksess i sin samtid, og bidro til gjenopprettelsen av Norsk Films selvfølelse.
(Omtale fra Bergen Filmklubb)

21. april kl. 21:

  

8 ½ (Otto e Mezzo)
Italia/Frankrike, 1963
Regi: Federico Fellini
2 t 18 min.

Metafilmenes metafilm om en regissør i krise.

Vi møter Federico Fellini - for anledningen forkledd som filmregissøren Guido Anselmi - med begge beina i midtlivskrisen. Han oppholder seg på et nervesanatorium der han er plaget av stadige mareritt. Barndomsminner iblandet skydfølelse fra oppvekstens strengt katolske tro forfølger ham. Guido sitter med en følelse av at alt haster, at han må velge, fordi det er ikke lang tid igjen. Det høyeste ønsket hans er at filmen han vil lage skal være fri for all løgn. Filmen skal kunne glede alle mennesker og begrave alt som er dødt!

Federico Fellini er kanskje den regissøren som er mest kjent for å bruke uhemmet av sin egen person i sine filmer. Marcello Mastroianni har hele tiden hatt rollen som hans noe livstrette alter ego, blant annet i filmer som Kvinnebyen og La Dolce Vita. Men også i en sprudlende barndomsskildring som Amarcord møter vi Federico, denne gangen som en liten nysgjerrig gutt med stor appetitt på alt det merkelige og gode i livet.

8 1/2 har fått sin tittel fordi det var Fellinis åttende film. Men fordi han også hadde bidratt med en del av en episodefilm, måtte det bli åtte og en halv.

Fellinis 8 1/2 omhandler motsetninger i livet. Der Fellini er mest selvopptatt, er han også på sitt mest rause. Frodige fantasier får utfolde seg i et vidt spillerom, der liv og verk utgjør en dynamisk helhet. Han benytter filmmediet som et instrument til å få grep om sannheten. Filmene til Fellini er ofte private og pågående, men aldri pinlige. Her får vi se en av Europas største regissørers visjon av filmen - og slik den i enkelte tilfeller blir til, og i andre tilfeller ikke blir til.

"The purest expression of love and cinema I know of."
Martin Scorcese

Filmen fikk Oscar for beste utenlandske film i 1963.
 

5. mai kl. 19:

  

Doktor Caligaris kabinett
Tyskland, 1920
Regi: Robert Wiene
1 t 11 min.

Dette er en av de aller første skrekkfilmene, og den første som bruker en gjennomført ekspresjonistisk stil. Manuset ble skrevet av Mayer og Janowitz som et depressivt bilde på tiden etter første verdenskrig, og som et uttrykk for mistillit til autoriteter. De lagde en god historie om en diabolsk hypnotisør som sendte ut sin søvngjenger for å drepe folk. Fritz Lang ble utpekt som regissør, men han var opptatt så Robert Wiene fikk oppgaven.

De fordreide kulissene med påmalte skygger bidrar til den marerittaktige stemningen, og er kanskje det filmen huskes mest for i dag. Men særlig skuespillerne, Krauss som den gale professoren og Veidt som den skumle søvngjengeren med sitt vaklende legeme og grotesk maskerte ansikt, har dannet skole innenfor skrekkfilmgenren.

Filmen fikk ikke bare positive omtaler da den kom, bl.a. skrev filmregissøren og forfatteren Jean Cocteau dette om filmen: "Dr. Caligaris kabinett er det første skritt mot en alvorlig feil, det at man platt avfotograferer eksentriske kulisser istedet for å skape overraskelser med kameraets hjelp".


Andre har siden ment at Dr. Caligaris kabinett er en av de viktigste filmer som er laget, kanskje begynnelsen til den moderne filmhistorien.




 

Program for høsten 2009:

Onsdag 19. august kl. 19.00



Den røde ballongen / Den hvite hesten
Frankrike 1956
Regi: Albert Lamorisse
Barnefilm,   1 t. 16 min.

To magiske klassikere for filmelskere i alle aldre, den første i farger, den andre i svart/hvitt. ”Den røde ballongen” følger en gutt gjennom Paris’ gater, og det er fascinerende å se bildene fra gatelivet i Paris på 50-tallet. ”Den hvite hesten” vant prisen for beste kortfilm på Cannes filmfestival i 1953. Vi følger en stolt hvit hest som leder en flokk villhester. Bare fiskergutten  Folco får nærme seg den.



Onsdag 2. september kl. 19.00



Vals med Bashir
ISRAEL 2008
Regi: Ari Folman
Animasjon/dokumentar
1 t. 27 min.

Historisk bakgrunn: BASHIR GEMAYEL, ARIEL SHARON OG MASSAKREN I SABRA OG SHATILA

I juni 1982 invaderte den israelske hæren Sør-Libanon etter at Israels nordlige byer i årevis var blitt bombardert fra libanesisk territorium. De israelske myndighetenes opprinnelige plan var å okkupere en 40 kilometers sikkerhetssone i Libanon for å "utrenske" området som var innen rekkevidde for de palestinske rakettene mot Israels nordlige byer. Den israelske forsvarsministeren den gangen, Ariel Sharon, utarbeidet en fantasifull og ambisiøs plan: å okkupere Libanon helt fram til Beirut, inkludert Beirut, og å innsette hans kristne allierte, Bashir Gemayel, i stillingen som Libanons president. Målet var å utslette trusselen mot staten Israel fra nord og å utvide fronten mot Syria. Sharon og ledende militære var i realiteten de eneste som kjente til denne planen. Mens de israelske myndighetene bare hadde godkjent en operasjon som gjaldt de 40 kilometrene, ga IDF (det israelske militæret) full gass hele veien mot Beirut. I august 1982 lå IDF stadig i utkanten av Beirut og ventet på ordre om å trenge inn i byen

Samtidig ble det undertegnet en avtale som ville sikre at palestinske geriljasoldater kunne evakueres fra Beirut på skip til Tunisia. Til gjengjeld skulle IDF avvikle trusselen om å trenge inn i byen. Samme uke ble Bashir Gemayel, øverstkommanderende for den kristne militsen, "falangistene", valgt til president i Libanon. Gemayel ble ansett for å være en usedvanlig karismatisk, mondén og vakker ung mann, grenseløst tilbedt av alle de kristne militssoldatene og deres familier, såvel som av israelske ledere.

Mens han holdt en tale i falangistenes hovedkvarter i Øst-Beirut, ble Bashir Gemayel drept i en kraftig eksplosjon. Til denne dag er det ukjent hvem som var ansvarlig for attentatet. Samme ettermiddag trengte israelske tropper inn i et område i Vest-Beirut som for det meste var befolket av palestinske flyktninger, og de omringet flyktningeleirene Sabra og Shatila. Henimot kvelden tok store falangiststyrker seg fram til området, drevet av et dypt ønske om hevn etter drapet på deres elskede Bashir Gemayel. Da natten falt på, gikk falangiststyrker inn i flyktningeleirene Sabra og Shatila, med hjelp av lysgranater fra IDF. Den erklærte hensikten for de kristne styrkene var å renske leirene for palestinske geriljasoldater. Men det var så å si ingen palestinske geriljasoldater igjen i leirene siden de var blitt evakuert på skip til Tunisia to uker tidligere. I to hele dager kunne man høre lyden av skudd og kamper fra leirene, men det var først den tredje dagen, den 16. september, da panikkslagne kvinner myldret rundt de israelske troppene utenfor leirene, at man skjønte hva som var skjedd:

I tre dager massakrerte de kristne troppene de som holdt til i flyktningeleirene. Menn, kvinner, eldre og barn ble drept med gruoppvekkende råskap. Til denne dag er det eksakte tall på ofre ukjent, men det blir anslått til 3000.

Nyheten om massakren sjokkerte hele verden og en spontan protest fra hundretusener av israelere tvang de israelske myndighetene til å oppnevne en offisiell granskingskommisjon som skulle klargjøre hvilket ansvar israelske politikere og militære kunne ha. Forsvarsminister Ariel Sharon ble funnet skyldig av kommisjonen for ikke å ha gjort nok for å stanse redslene da han var blitt kjent med massakren. Han ble avsatt fra sin stilling og fikk forbud mot å tjene som forsvarsminister i en ny periode. Dette hindret ham ikke i å bli utnevnt til statsminister i Israel tjue år senere.

Aris vals med meg
Av Rania Maktabi, statsviter Høgskolen i Fredrikstad

Når gikk det opp for meg at urolighetene som omga meg som 11-åring i Libanon anno 1975 etter hvert skulle stå fram med all sin grufulle sannhet som en borgerkrig? Når begynte de voksne å bruke K-ordet på galskapen som grep om seg i min fødeby Beirut?

Slike retrospektive spørsmål dukker opp etter å ha sett VALS MED BASHIR.
Vi har nesten ingenting felles, regissør Ari og jeg, bortsett fra to ting: Vi er jevngamle, og vi har opplevd krig. Opplevelsen av krig hos ham og meg er ulik, men den setter likevel uutslettelige spor som krysses på det mest bisarre i denne åpenbaringen av en film. Så privat og personlig. Så universell og inkluderende at jeg lett blir innlemmet i filmskaperens psyko-historiske trådnøsting.

Hverken Ari eller jeg hadde fylt 20 år i september 1982 da vi, på hver vår side av kloden, skulle få vite om massakrene i de palestinske leirene Sabra og Shatila. Han var i Beirut som israelsk soldat, men måtte likevel søke hjelp fra kamerater et kvart århundre etter for å minnes hva og hvordan ting skjedde. Det er denne gåtefulle ferden som danner filmens kjerne.

Jeg fikk nyhetene som fersk student i Molde. Jeg holdt avisen med krigstypene SABRA. Hvorfor var akkurat denne delen av Beirut nyhetsoverskrift?

Sabra er den siste biten av skoleveien jeg passerer daglig. Jeg vet at den kalles for "flyktningleir" men ser egentlig ikke grensen mellom leiren og andre fattige deler av byen. Jeg ser skur laget av utskjærte oljetønner som står tett i tett mellom vakre pinjetrær. Det er vel det som gjør den til en leir, tenker jeg, at det er trær der, at det ligner på en skog? Jeg ser barn uten sko, alltid med hullete klær. Noen av dem klatrer opp murveggene som omkranser skolegården min og titter på oss leke, og jeg lurer: bryr de seg ikke om glasskårene som er murt inn for å hindre dem i å klatre opp?

"De" er palestinske flyktninger, opptil 350.000 av dem, ufrivillige gjester siden 1948 hos nær fire millioner libanesere. Landets "untouchables" og roten til alt ondt før og etter den femten år lange borgerkrigen som sluttet i 1990, men som vedvarer på andre måter. Slik ser mange libanesere på palestinerne. Det er denne oppfatningen jeg vokser opp med og som farger min tidligste forståelse av den israelsk-arabiske konflikten.

År senere innser jeg at denne konflikten er en sammensatt tragedie som dreier seg om en hel rekke konflikter. Hver av dem med sin agenda og sin logikk. Et hovedfag i statsvitenskap hjelper litt på ignoransen. Men den viktigste dannelsen får jeg på to måter: gjennom å reise i Midtøsten og møte mennesker ansikt til ansikt. Og gjennom å se fabelaktig stor kunst. VALS MED BASHIR er stor kunst, og den er fabelaktig i ordets doble betydning.

Onsdag 16. september kl. 19.00



På vei mot livet
Frankrike 1959
Regi: Francois Truffaut
Med: Jean-Pierre Léaud, Albert Rémy
Fransk tale, norsk tekst
1 t. 34 min.

Startskuddet for den franske Nye Bølgen. Nye ansikter, nye temaer, og ikke minst en helt ny vitalitet kom til uttrykk. Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels prøvelser med selvbiografisk ømhet. Til tross for filmens alvorlige tema er tonen lett og stilen lekende. Truffaut framstiller en vanskelig og hard oppvekst i all sin mangefasetterte subjektive realisme.

På fransk heter filmen Les Quatre cents coups som direkte oversatt betyr de fire hundre slagene. Filmen handler altså om barndommen til Antoine Doniel, Francois Truffauts alter ego. Ut fra den franske tittelen er det lett å forstå at dette på langt nær er noen idyllisk barndom. Antoine bor i en bitte liten leilighet sammen med sin mor og stefar. Familieforholdene er ikke akkurat idylliske, med krangling og utroskap. På skolen regjerer en hensynsløs og skrekkelig lærer som gjør livet kjipt for Antoine. Utveien blir skulking med hans eneste venn, med turer på kinoen og småkriminell virksomhet. Ensomheten og frustrasjonen resulterer i utvisning fra skolen, Antoine rømmer hjemmefra og ender opp i arresten.
Dette er Truffauts debutfilm, og den ble en pangstart på karrieren der han ikke kom til å skrive om film så mye som å lage den selv. Filmen bryter veldig med den samtidige franske filmen som Truffaut kritiserer så skarpt. I stedet for å filmatisere høylitterære bøker på en upersonlig og distanserende måte tok han utgangspunktet i noe så personlig som sin egen barndom og filmet den "on location". Selv var nemlig Truffaut en liten luring som ikke fikk det til så bra på skolen, stakk av og ble faktisk også putta i arresten. Men som han sier igjen og igjen? "Filmen redda mitt liv og ga meg noe å elske?".
Truffaut forsatte å bruke sitt alter ego i senere filmer. Han fortsatte å bruke samme skuespiller (Jean-Pierre Lead) som Antoine Doniel. Dessverre døde Truffaut, bare 52 år gammel, av en svulst i hode. Men han har 21 filmer på samvittigheten, bl.a. L'argent de poche (1976) som også tar for seg eleven Antoine. Denne gangen er han enda yngre, og allikevel klarer Truffaut å gjengi spenningen i klasserommet før klokka slår og timen er over.
Gå ikke glipp av "På vei mot livet", en milepæl i moderne filmhistorie, og prisbelønt med bl.a. beste regi i Cannes.



Onsdag 30. september kl. 19.00



Somers Town
England 2008
Regi: Shane Meadows
Med: Thomas Turgoose, Piotr Jagiello,
Engelsk tale, norsk tekst
1 t 30 min 

”Somers Town” med samme regissør og hovedrolleinnehaver som ”This is England” er en ultra­sjarmerende film, preget av varme, neste­kjærlighet og mye  lun humor.
 

Fra Kosmorama:
Vi befinner oss i bydelen Somers Town i London. Tomo har rømt fra et ensomt og vanskelig liv i Nottingham til London. Der treffer han tilfeldigvis Marek, en polsk unggutt som bor i Somers Town sammen med sin far. Marek lar Tomo bo i leiligheten uten at faren vet om det, og de to guttene tilbringer sommeren sammen. Begge guttene blir betatt av en nydelig fransk servitrise ved navn Maria, noe som setter det ferske vennskapet på prøve.

Filmen slentrer av gårde i et rolig tempo og i små, nærmest episodiske øyeblikk forteller den en hyggelig og søt historie om vennskapet mellom de to guttene. Regissør Shane Meadows lar filmen bli båret frem av de to hovedrolleinnehaverne, og for et funn de to er! Det er et helt utrolig vittig og sjarmerende samspill som gjør hele filmen. Turgoose spilte forøvrig også hovedrollen i Meadows’ forrige film, This is England.

Torbjørn Grav
 

Fra Bergen Filmklubb:
Seksten år gamle Tomo flytter fra Midt-England til London for å . . . vel, det er ikke så godt å si. Han har ingen penger, ingen steder å bo og ingenting å gjøre. Men når man er født og oppvokst i det gudsforlatte området britene omtaler som the Midlands vil man bare vekk, og London er den mest åpenbare destinasjonen. Etter å ha blitt banket opp og frastjålet sine få eiendeler møter Tomo den jevnaldrende Marek. Marek er fra Polen og har nettopp flyttet til England med sin far som har fått jobb i byggebransjen. Uten å gi beskjed til faren, lar han Tomo bo i leiligheten deres, og mens faren er på arbeid driver de to guttene dank i bydelen Somers Town.

Somers Town starter som en klisjéfylt film om den bunnløse elendigheten som ifølge dramatisk logikk nødvendigvis må ramme førstegenerasjonsinnvandrere og lavtlønnede. Men regissør Shane Meadows er ikke så opptatt av konflikt; de få uenighetene som oppstår i Somers Town er i stor grad neglisjerbare. Det som betyr noe – det eneste som betyr noe ¬– er de to guttenes dagdrivereventyr rundt om i London. Thomas Turgoose, mest kjent for hovedrollen i Meadows’ forrige film This is England (2007), er intet annet enn fabelaktig i rollen som Tomo. Turgoose spiller Tomo som en blanding av en usikker unggutt og en middelaldrende arbeiderklassehustler, en kombinasjon som på én og samme tid er lattervekkende og hjerteskjærende.

Feelgood er en problematisk sjanger. Skal man treffe et stort publikum midt mellom sentimentalitetskjertelen og lattermuskelen - hvilket er helt nødvendig for å fremkalle den fysiske fornemmelsen av rastløs glede og optimisme som er feelgoodfilmens livsberettigende mål - må man gripe fatt i klisjeene og bruke dem for alt hva de er verdt. Og det er her det så altfor ofte går galt. Altfor mange feelgoodfilmer drukner i fordummende karakterportretter, traurige elendighetsskildringer og oppkonstruerte romanser. Regissør Shane Meadows har imidlertid laget en film som makter å styre unna alle de store flauhetsfellene, samtidig som den får deg til å le, utskille saltholdige væsker fra øyeregionen og gi deg (tilbake) troen på at alt går bra til slutt. Somers Town er kort sagt den mest skamløst oppløftende filmen du vil få se i år.

Onsdag 14.oktober kl. 19.00



Paraplyene i Cherbourg
Frankrike 1964
Regi: Jacques Demy
Med: Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo
Musikal
1 t 31 min

Fransk nybølge; feelgood; nydelig musikal; underholdende. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen.

Fra Bergen Filmklubb:
Paraplyene i Cherbourg har den perfekte blanding av den lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber etter. Filmen utspiller seg i den franske havnebyen Cherbourg hvor Genevi¨ve, en slående vakker 17-åring, arbeider i sin mors paraplybutikk. Hun er stormende forelsket i Guy, som jobber ved et bilverksted. De sverger hverandre evig kjærlighet og ønsker å gifte seg, men krigen i Algerie er på trappene og Guy må inn i militæret. I avskjedens bittersøte time blir Genevi¨ve gravid. Mens den uvitende barnefaren er borte i krigen, frir en rik diamanthandler til den vordende mor, og sier seg villig til å oppfostre barnet som sitt eget. Genevi¨ves mor presser henne til å akseptere tilbudet og de nygifte flytter til Paris. Men snart vender Guy tilbake til Cherbourg.

Paraplyene i Cherbourg trollbandt publikum ved filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge Gullpalmen. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen.

Komponisten Michel Legrand hadde laget musikk til Demys to tidligere spillefilmer Lola (1961) og La Baie des anges (1963). I tillegg har han laget musikk til filmer av Marcel Carné, Jean-Luc Godard og Agn¨s Varda, Demys kone. Legrand og Demy arbeidet i ett år før innspillingen begynte og skapte en uforglemmelig og lett gjenkjennelig blanding av jazz og ballader. Et lite skår i gleden er at verken Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo eller noen av de andre skuespillerne hadde noen spesielt fremragende sangstemmer, så filmen ble dubbet av profesjonelle sangere.

Noen vil kanskje ikke kalle Paraplyene i Cherbourg en ordentlig musikal, da all dialog blir sunget.   Enten du kaller filmen en musikal eller en operette, vil Paraplyene i Cherbourg få deg til å forlate kinosalen med en følelse av å ha hjertet i halsen. Filmen blir likevel aldri for sentimental selv om den  har en gjennomgående stemning preget av ulykkelig kjærlighet.

Onsdag 28.oktober kl. 19.00

Utenlandsk kortfilmpakke

Härlig är jorden
Regi / manus Roy Andersson. Sverige 1991
Foto Istvan Borbas og Jacob Sørensen.
Musikk Allan Pettersson
Med Klas Olsson, Lennart Björklund.
35 mm, farger, 15 min. svensk tale, utekstet.


Vi presenteres for 15 ett-minutters tablåer der en mann forteller om sin eksistens. Härlig är jorden har klare stilistiske paralleller med Sanger fra andre etasje. Sammen med Roy Anderssons reklamefilmer der hele handlingen presenteres i én kamerainnstilling uten klipp, er Härlig är jorden et godt eksempel på den distinkte stilen vi i dag forbinder med Roy Andersson: statiske, intense og nøye komponerte tablåer med dystre undertoner.

Mange regner Härlig är jorden som en av de flotteste kortfilmer noensinne. Den kan man takke Göteborg Filmfestival for; det er den første episoden i deres stafett-prosjekt 90 minutter 90-tall (1990–1999). Filmfestivalen inviterte ni svenske filmskapere til å lage en kortfilm hver om 90-tallet, og fant det betimelig å   gi Roy Andersson æren av å starte ballet.
(omtale fra Cinemateket USF)

Livet er en film
Regi Guido Manuli
Produksjon Italia 1987
35mm, farger, 8 min, uten tale

Livet er en film er en vellaget og poengtert tegnefilm. En gutt fødes (+1), vokser opp og dør. Livet hans blir fortalt i korte, humoristiske og tragiske episoder. Han opplever og gjør flere merkelige ting i sitt korte og hektiske liv. Så spoles filmen raskt tilbake til begynnelsen. Moren blir ikke gravid, han fødes ikke (-1). Så ser   vi de samme episodene som før, men nå uten gutten tilstede. Nå får alle episodene et annet utfall. Filmen avsluttes med setningen: "Livet er en film, uten en av oss blir det en annen film."


Det perfekte menneske
Regi: Jørgen Leth
Danmark , 1967
Lengde: 13 min.

Jørgen Leth om sin kortfilmklassiker: "Et smukt ungt par fungerer som demonstrationsobjekter. Vi    skal se, hvordan et menneske bliver til i kraft af de roller, der tildeles det. Vi skal se, hvordan et menneske bliver dygtigere til at leve. Det hele foregår i et lyst demonstrationslokale med dissektionsbelysning. Filmen er et dokument - eller et metadokument - over livet i Danmark anno 1967. Den vil vise modellen Det Perfekte Menneske, skabt på vore ønskeforestillinger, som de er udtrykt på forskellig vis i vor hverdag, og denne model er efter min mening mere repræsentativ for fremadpegende tendenser i samfundet, end selv den mest nøgterne sociologiske rapport om livet i Danmark."


Tango
Regi Zbigniew Rybczynski
Produksjon Polen 1980
35mm, farger, 8 min, uten tale

Tango er tatt i én kamerainnstilling og som om i én tagning, der et etterhvert stort antall mennesker kommer inn i et rom, gjør en handling og går ut igjen. Filmen er et fantastisk lite mesterverk i filmatisk musikalitet, og Rybczynski kunne innkassere en fortjent Oscar for beste kortfilm.
 

Push Comes To Shove
Regi Bill Plymton
Produksjon Big Man Pictures, USA 1991
Manus Maureen Mc Elheron, Bill Plymton, P. C. Vey
Foto John Donelly
35mm, farger, 7 min

En animasjonsfilm hvor to frivillige demonstrerer den riktige måten å gi uttrykk for de aggressive følelsene man til tider har mot sine medmennesker. Rolig, stille og med så mye forskjellig verktøy som mulig.


Adelskap forplikter
(A Sense of History)
Regi Mike Leigh
Produksjon Thin Man Films Ltd., Storbritannia 1992
Manus Jim Broadbent
Foto Dick Pope
Med Jim Broadbent, Stephen Bill
35mm, farger, 25 min, norsk tekst

Den 23. Jarlen av Leete gir lidenskapelig uttrykk for sine dypeste følelser i forhold til hjemlandet, arvegodset og alle moderne krefter og institusjoner han ser på som fiender.
I denne perlen av en film driver Mike Leigh gjøn med noen han ikke liker, aristokratene. Leighs sedvanlig syrlige tone topper seg her, i en film det er vanskelig å ikke skratte av.

Onsdag 11.november kl. 19.00



Høstsonaten
Regi: Ingmar Bergman,
Vest-Tyskland, 1978.
Med: Ingrid Bergman, Liv Ullmann.
Svensk tale, utekstet
1 t 35 min.

Hovedtemaet er kunstens krav til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre - å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg? Bergman og Ullmann gjør ypperlige prestasjoner, alt fungerer sammen: bilder, årstidene i naturen og menneske­livene. Det er innhøstningstid også for menneskene. Stykket går også på Oslo Nye Teater i høst.

Eva, gift med presten Viktor og bosatt i en norsk bygd, skriver til sin mor - den kjente pianistinne Charlotte Andergast - og ber henne besøke dem. Foranledningen er at Charlotte nettopp har mistet sin venn og akkompagnør Leonardo. Selv er ikke Eva kommet over sorgen etter at hennes fire år gamle sønn druknet. Charlotte ankommer og blir ille berørt over at Eva har tatt hjem sin lamme søster Helena. Charlotte hadde selv plassert henne på et hjem for handikappede. Om natten har Charlotte mareritt og Eva prøver å berolige henne. Dermed begynner de å snakke om fortiden, og Eva minnes barndommen og hvordan moren neglisjerte både mann og barn for karrierens skyld.

Hovedproblematikken i Høstsonaten er denne: Kunstens krav til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre - å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg?

Filmens struktur er enkel og klar, den ligger på mange måter nær kammerspillet. Ingrid Bergman og    Liv Ullmann gjør ypperlige prestasjoner i sine roller. Alt fungerer sammen: bilder, årstidene i naturen    og menneskelivene. Det er innhøstningstid også for menneskene: Som du sår, skal du høste.

(Omtale fra Bergen Filmklubb)



Onsdag 25.november kl. 19.00



De ufrivillige
Sverige 2008
Regi: Ruben Östlund
Genre: Drama
Musikk: Benny Andersson
1 t. 38 min.

Filmen er fantastisk morsom, men har en sårhet som gjør at latteren kan sette seg fast i halsen. Den viser situasjoner mennesker ufrivillig havner i, nådeløst observert.

Tilværelsens uutholdelige kompleksitet. En bitter bussjåfør nekter å kjøre videre før passasjeren som  har ødelagt en gardinstang på bussens toalett innrømmer sin skyld. Et fyrverkeri sprenger i ansiktet på en mann under et stort familieselskap, men han velger å fortsette festen som om ingenting har hendt. To tenåringsjenter drikker seg fulle og legger ut bilder av seg selv på nettet.  En kameratgjengs gjenforening på hyttetur blir ubehagelig når en av gutta går over streken. På en barneskole gjennom- fører en ung lærerinne et eksperiment om gruppepress med sin klasse,    men havner selv i et dilemma hvor hun må gjøre et valg om å stå alene eller følge alle andre.

DE UFRIVILLIGE vever sammen disse separate fortellingene. Filmen er fantastisk morsom, men har   en sårhet som gjør at latteren ofte setter seg fast i halsen. Den viser situasjoner mennesker ufrivillig havner i, nådeløst observert med en sans for humor som minner om THE OFFICE, Roy Andersson og Todd Solondz' HAPPINESS.

DE UFRIVILLIGE er den morsomste, vondeste og mest originale filmen du vil se på lenge.



Onsdag 9. desember kl. 21.00  (MERK TIDSPUNKTET!)



Touch of Evil
USA 1958
Regi og manus: Orson Welles
Med Charlton Heston, Janet Leigh,
1 t 48 min.

Touch of Evil åpner med en av filmhistoriens mest berømte, lengste og beste tagninger som krysser grensen mellom Mexico og USA. En bil eksploderer og politimannen i Orson Welles´ skikkelse etterforsker saken. En barokk, og overdådig film noir, der alle virkemidlene er med; skygger, mørke, skjeve kameravinkler, kynisme, sammenkobling av vold og seksualitet. Touch of Evil regnes for den siste virkelige film noir.

Tidligere programmer:

Program for våren 2009:

Onsdag 7. januar kl 21.00:

Requiem for a Dream

USA 2000. Regi: Darren Aronofsky. Med: Jared Leto, Ellen Burstyn, Jennifer Connelly. 1 t 42 min.

Requiem for a Dream er basert på den berømte romanen til Hubert Selby jr, og tar i bruk alle filmens virkemidler for å skildre mennesker som ruser seg. Filmen er nærmest hypnotisk i sin bruk av bilde- og lydeffekter. Filmen ble vist i hovedkonkurransen i Cannes i 2000.

Onsdag 21. januar kl. 19.00:

X

Norge, 1986. Regi og manus: Oddvar Einarson. Med: Bettina Banoun, Sigrid Huun, Hege Schøyen, Backstreet Girls. 1 t 34 min.

Filmen forteller om et kjærlighetsforhold mellom en voksen og en fjortenårig jente. Han er fotograf, engstelig uten tilhørighet i verden. Flora er gatebarn med livserfaring og med en ytre tøffhet som står i kontrast til hennes spinkle skikkelse. Filmen er et av de mest interessante filmeksperimentene fra Norge på 1980-tallet og ble blant annet presentert på filmfestivalen i Venezia i 1986.

Det er 23 år siden Oddvar Einarson fikk overlevert juryens spesialpris i Venezia av selveste Jeanne Moreau på scenen i festivalpalasset. Han takket med å gi henne en klem. Juryens president var forfatter og filmskaper Alain Robbe-Grillet.
X er etter vår mening en av Norges beste spillefilmer gjennom tidene. Det er en annerledes og modig debutfilm med et klart internasjonalt innhold og uttrykk. I nært samarbeid med fotografen Svein Krøvel er det en film som fortelles historien gjennom bilder. Den skildrer stemningene fra 80-tallets kreative undergrunnsverden i Oslo.   Med valget av musikeren Jørn Christensen, og unge Bettina Banoun til filmens hovedroller, fikk vi en film som brøt med mange av filmene fra den tiden. John Gabriel (Jørn Christensen) er fotograf, midt i 20-årene, Flora (Bettina Banoun) er ei 13 år gammel hjemløs jente. To ensomme sjeler møtes tilfeldig og danner grunnlaget for en varm, ekte og uvanlig kjærlighetshistorie. Musikken må nevnes. Originalmusikken av Andrej Nebb og Holy Toy er perfekt for filmen. Psykolog Thore Langfeldt skrev at  filmen hadde en varme og ekthet vi sjelden finner maken til. ... At vi får oppleve personer som blir tatt på alvor og respektert for sitt følelsesliv. Filmen er blottet for klisjeer. En moderne norsk filmklassiker.

Onsdag 4. februar kl. 19.00 (digital kopi, sal 1):

Motforestilling

Norge 1972. Regi: Erik Løchen Med: Espen Skjønberg, Per Theodor Haugen, Kari Rasmussen, Knut Husebø, Anne Marie Ottersen. Norsk tale, svart/hvit og farger. 1 t 37 min.

Erik Løchen er kanskje den fremste norske film­modernisten, selv om han bare lagde to spillefilmer; denne og Jakten, 1959. Løchen hevdet selv, med forakt for den klassiske, kronologiske filmfortellingen, at de fem rullene som Motforestilling består av kan vises i hvilken som helst rekkefølge. Motforestilling ligner ingen andre norske filmer. Den er en studie i planvridning og sirkulær tid, og med en handling det er umulig å gi et fornuftig referat av. Handlingen har tre plan: Det første er bilder fra en filminnspilling. Scener fra filmen som blir spilt inn utgjør det andre planet. På det tredje planet er vi vitne til en kjærlighetshistorie mellom to av skuespillerne.

 

Onsdag 18. februar kl. 19.00:

Min Nabo Totoro

Japan 1988. Regi: Hayao Miyazaki. Animasjon. 1 t 26 min.

En vakker vårdag kommer en tungt lastet bil kjørende gjennom et fredelig og fargesterkt landskap. I bilen sitter ti år gamle Satsuki, den fireårige lillesøstera hennes Mei og faren deres. For de to søstrene er dette starten på et spennende eventyr, og de legger ikke skjul på at de håper at det gamle huset de skal flytte inn i er hjemsøkt.

Onsdag 4. mars kl. 21.00:

Kikis budservice

Japan 1989. Regi: Hayao Miyazaki, Animasjon. 1 t 43 min,

Kiki hører på værmeldingen at det skal bli fint vær i natt; fullmåne og skyfri himmel. Der og da bestemmer hun seg, i natt skal det skje! Som alle trettenårige hekser må hun reise hjemmefra og begynne heksegjerningen på et nytt sted. Hun har alltid ønsket å se havet, så etter avskjeds­festen tar hun med seg katten Jiji og sikter sopelimen i retning av det store blå.

Onsdag 18. mars kl. 21.00:

En kammerpikes dagbok

Frankrike 1964. Regi: Luis Bunuel. Med: Jeanne Moreau og Michel Piccoli. 1 t 45 min.

Fra det franske kultursenteret har NFK fått låne Le journal d'une femme de chambre av Luis Bunuel , en mørk og surrealistisk komedie med Jeanne Moreau og Michel Piccoli i Frankrike på 30-tallet. Ingredienser: borgerskap, klassekamp og fascisme.

Onsdag 1. april kl. 19.00:

Ashes of Time redux

Kina 2008. Regi: Wong Kar-wai Genre: Action Med:Li Bai, Jacky Cheung.  1 t. 33 min.
 

Hovedpersonen er den forsmådde elskeren Ouyang Feng. Siden han ble dumpet av sin elskerinne har han livnært seg i ørkenen som kontraktør for oppdragsvillige sverdmenn. Hans knuste hjerte har gjort ham skruppelløs og kynisk. Filmen er mer en tilstand enn en filmfortelling fortalt på konvensjonelt vis. De tre parallelle historiene er ikke alltid lette å forstå fullt ut, fordi Wong bryter opp handlingen i nåtid og fortid.

Ashes of Time fra 1994 er den «glemte» Wong Kar-wai-filmen som kom i skyggen av hans internasjonale gjennombruddsfilm Chungking Express fra samme år. Wong ble aldri fornøyd med Ashes of Time, så han har omredigert og pusset opp originalversjonen og plusset på Redux i tittelen (antagelig inspirert av Coppola, som gjorde det samme med sin lengre 2002-versjon av Apocalypse Nå!).

Jeg var ikke spesielt imponert over Ashes of Time i sin tid, men møtet med Redux under Film fra sør-festivalen i høst var som å motta en fullstendig uventet gave fra himmelen. Med sitt kompliserte, dunkle og fragmenterte narrativ peker den fram mot, og tar sin naturlige plass ved siden av, senere mesterverk som In the Mood for Love (2000) og spesielt 2046 (2004). Fotografisk er filmen helt forbløffende og nyskapende – den later til å utspille seg i en feberaktig parallell virkelighet, med litt Aleksander Sokurov-aktige forvrengte landskap: Aldri har trærne vært så grønne, sanden så gul (eller oransje!) og himmelen så blå. Kamelene virker mer som fabeldyr og en innsjø blir som en portal til en magisk dimensjon. Andre ville ha dvelt ved slike sanseløst vakre og fantasieggende bilder, men Wong og fotograf Christopher Doyle bare drysser dem ubesværet ut av ermene og lar dem blafre mykt forbi.

Musikken er til tider svulstig og kitschpreget som bare det, men like fullt vidunderlig. Imidlertid oppleves hele filmen til de grader musikalsk, både gjennom fonetikken i det kinesiske språk, fraseringen av dialogen, rytmen i klippingen – og ikke minst alle ekkoene og parallellene i handlingen og personene, som når Wong i en vemodig oppsummering på slutten av filmen forteller oss at en av de legendariske personene i filmen i ettertid ble kalt «Lord of the East» og en annen «Lord of the West».

For som Tarkovskij i sine beste øyeblikk (Solaris for eksempel), gjør Wong melankoli og bittersøthet nærmest til et nytelsesmiddel. Selv om dette i utgangspunktet er en martial artsfilm (men sverdkampene er få og volden på et minimum) kretser han tematisk like fullt som alltid rundt lengsel og uforløst kjærlighet, som her kulminerer i en scene hvor en avkreftet, men uendelig verdig Maggie Cheung ser utover havet akkompagnert av en filosoferende billedmontasje. Tatt replikk for replikk, bilde for bilde, kan Wongs betraktninger om livet og kjærligheten høres banale ut, men filmens verdi ligger i den kumulative effekten som etter hvert bygges opp gjennom de talløse variasjonene over det samme temaet – og ikke minst artisteriet, elegansen, oppfinnsomheten og følelsen det hele er gjort med. Deri ligger jo hele forskjellen.

Onsdag 15. april kl. 21.00:

Themroc

Frankrike 1972. Regi:Claude Faraldo, Med: Michel Piccoli, Béatrice Romand. 1 t 50 min.

Themroc er et kjedelig menneske i en kjedelig tilværelse, med en kjedelig jobb i et kjedelig samfunn. Da han mister jobben får han nok av formaninger og underdanighet. Hvis samfunnet ikke kan gi ham det livet han vil ha, så får han skaffe seg det selv, på siden av samfunnet. Themrocs progressive sprang er et sprang årtusener tilbake, – til hulemenneskets primitive men naturlige tilværelse. Språket gis på båten til fordel for urbrølets glimrende kommunikative egenskaper.

Onsdag 29. april kl 21.00:

It's Hard Being Loved by Jerks (C’est dur d’être aimé par des cons)

Frankrike 2008. Regi: Daniel Leconte. Med: Philippe Val, Jean Cabu. 1 t 50 min.

Den franske satiriske ukeavisen Charlie Hebdo publiserte i februar 2006 karikaturtegningene av Muhammed for å vise sin støtte til Jyllandsposten. Flere muslimske grupperinger saksøkte avisen og redaktøren. Denne dokumentaren tar for seg tiden før og under rettsaken. Selv om det ikke legges skjul på at Leconte støtter Val, får talspersoner fra begge sider komme til orde. Filmen har interessante refleksjoner rundt tunge temaer som islam, ytringsfrihet og fundamentalisme, men det er også en underholdende film med utstrakt bruk av karikaturer og satiriske tegninger.

Onsdag 13. mai kl. 19.00:

Heksene

Storbritannia 1990. Regi: Nicolas Roeg, etter en bok av Roald Dahl Med: Anjelica Huston, Mai Zetterling, Jasen Fisher, Rowan Atkinson. 1 t 35 min.

Heksene er i Roald Dahls ånd laget for å skremme barn og ikke for å underholde voksne. Luke drar på hotell­ferie med sin norske bestemor. Samtidig holdes det en hemmelig heksekongress på hotellet. Her presenterer yppperste­heksa sin nyeste trylleformel, som skal gjøre alle barn om til mus. Luke blir fanget av heksene og omskapt til mus, og dermed tar han opp kampen mot de lite barnevennlig damene.

Program for høsten 2008:
(Klikk her for PDF-versjon av programfolder)

Onsdag 20. august kl. 19.00 (Sal 1):

Abba. The Movie
Australia/Sverige 1977
Regi: Lasse Hallstrøm.
Med: ABBA m.fl.
Engelsk og svensk tale. Digital. 96 minutter

Onsdag 3. september kl. 19.00 (Deluxe-salen):
 

De Usynlige
Norge, 2008
Regi: Erik Poppe.
Med: Trond Espen Seim, Stig Henrik Hoff, Anneke von der Lippe og Terje Strømdahl.
Norsk tale. 35 mm. 2t 30 min. (se trailer)

Onsdag 17. september kl. 19.00 (Deluxe-salen):
 

Annie Hall
USA 1977.
Regi og manus: Woody Allen.
Med: Woody Allen, Diane Keaton, Paul Simon, Shelley Duvall, Christopher Walken.
35mm, 1 t 33 min, utekstet.

Onsdag 24. september kl. 19.00 (Deluxe-salen):
Foredrag om Ingmar Bergman ved Jon Inge Faldalen.
Faldalen er tilknyttet Universitetet i Oslo, og er ekspert på Bergmans arbeid.

Det Syvende Innseglet
Sverige 1957
Regi: Ingmar Bergman
Med: Gunnar Bjørnstrand, Bengt Ekerot, Max von Sydow.
Språk:   Svensk
92 min.

Onsdag 8. oktober kl. 19.00 (deluxe-salen):
Kortfilmvisninger.
Besøk av Bjørn Arne Odden.
Bjørn Arne Odden skal snakke om Kristoffer Joners debutkortfilm "Tørt og kjørlig", som han har produsert. Vi viser også filmen.

Onsdag 22. oktober kl. 19.00 (deluxe-salen):
Troll i eske!
Vi får en overraskelse tilsendt fra Film fra Sør.

Onsdag 5. november kl. 19.00 (Sal 1):
 

The 39 Steps
USA 1936
Regi: Alfred Hitchcock.
Med: Robert Donat, Madeleine Carroll, Lucie Mannheim.
86 min. Digital. 

Onsdag 19. november kl. 19.00 (DeLuxe-salen):

 

Metropolis
Tyskland 1927
Regi: Fritz Lang
Med: Alfred Abel, Gustav Fröhlich, Brigitte Helm, Rudolf Klein-Rogge
Svart/hvitt. 118 min. Norske tekster

10.desember kl. 19.00 (Sal 1):
 

It's a wonderful life
USA 1947
Regi: Frank Capra
Med: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore, Thomas Mitchell
Svart/hvitt. Digital. 132 min. 

VÅREN 2008

Onsdag 05/03:
- "Rymdinvasjon i Lappland", kl.19:00, (1t, 12min)  Sci-fi fra Lappland, og en garantert kuriositet.  Rett fra Tromsø Internasjonale Film Festival.  Filmen har engelsk dialog, og er uten tekst. Utlodning av B-filmplakater.
 

Onsdag 12/03:
- Lokal film: "Frelse" (med Espen Skjønberg, sist sett i Bent Hamers "O'Horten") Med innledning av regissør. (5 min.) Norgespremiere!
- Film fra Kosmorama filmfestival - Troll i eske; Vi viser en flunkende fersk film som ennå ikke har hatt premiere. Vi kan love en skikkelig godbit. Hvilken vet du først når lysene går av. En god gammeldags blind date!
Ute av esken!!  Filmen ble den russiske fantasi/episke: Wolfhound!!
 

Onsdag 26/03:
Roy Andersson retrospektiv, kl. 19:00
-  Foredrag!  av Kalle Løchen (ca. 30 min.)
- "Härlig är Jorden" (kortfilm) (15 min.)
- "Du Levande" (hovedfilm) (1t. 33min.)
 

Fredag 04/04:
Nattvisning: kl. 22:30
- "Spegelbarn",  Svensk kortfilm nominert til Gullpalmen, og import fra Sverige.
- "Byens Lys",  En av filmhistoriens største klassikere i nyrestaurert 35mm kopi.
 

Onsdag 16/04: (Sal 1)
- Seminar, Foredrag av NFK's leder Jon Iversen om digital film på kino.(ca.30 min.)
- "This is England" (2006) Digital film i storsalen!
- "Peter og ulven" (Kortfilm) NB! Eksklusiv visning av den norske Oscar-vinneren.


NB! Ekstravisning sammen med Hønefoss kino

Fredag 02/05:
Kl. (ikke bestemt)
- "Den andre siden"

HØSTEN 2007:

Tirsdag 25. september kl 19.00 :  «Forvist» (2007) 
SUPER-EKSKLUSIV FØRPREMIERE

Hønefoss filmklubb er så heldig å kunne tilby en meget eksklusiv førpremiere på denne kritikerroste russiske filmen. Prisvinneren fra Cannes filmfestival vises altså rykende fersk i Hønefoss. Ordinær premiere er i 2008. Vi får filmen rett fra Cannes! Norske Maria Bonnevie spiller den kvinnelige hovedrollen.

Tirsdag 9. oktober kl 19.00: «Edvard Munch» (1974) 
FØRPREMIERE PÅ MESTERVERK I NY KOPI

For første gang på kino i Norge vises det berømte mesterverket "Edvard Munch" - på Hønefoss kino som førpremiere! Dette er en veldig eksklusiv visning. Kopien er spliter ny og fullstendig restaurert, og vises i perfekt tilstand. Doku-dramaet skildrer den unge Edvard Munch. Filmen er elsket av dagens Hollywood-filmfotografer. Ingmar Bergman kalte filmen et mesterverk.
Vi får besøk av filmfotografen - Odd-Geir Sæther (som bl.a. har jobbet med David Lynch)!

Tirsdag 13 kl 19.00. november: «Chunking Express» (1996) VERDENS FJERDE BESTE FILM
Filmen ble kåret til den fjerde mest betydningsfulle filmen de siste 25 årene av Dagbladet i sommer. Mye skeiv kameraføring og høy hipphetsfaktor. Regi: Wong Kar-Wai

Tirsdag 27. november kl 19.00:«Eraserhead» (1977)
DAVID LYNCH' DEBUT
Frastøtende og hypnotisk, stygg og vakker, hjerteskjærende og lystig, grusom og øm; David Lynch' fascinerende debutfilm er en intens stemningsfilm og en absurd framtidsvisjon. Vises i forbindelse med at David Lynch kommer med ny film («Inland Empire»). Fordyp deg i Lynch' forskrudde univers.

Tirsdag 11. desember kl 19.00:«Hvor var du egentlig» (2006)
JULEFILM FRA ROMANIA

Filmen foregår rundt juletider, i denne filmen fra et av de store og spennende nye filmlandene. Pris for beste foto i Cannes i fjor. Serveres pepperkaker under forestillingen.