|
FILMOMTALER FOR PROGRAMMET VÅREN 2010:
Eksklusiv førpremiere
på animasjonsfilmen
"Mary and Max"!
(10.mars kl.19 i DeLuxe-salen.)

 
Mary og Max
Et
spesielt vennskap mellom to
spesielle personer. Philip Seymour
Hoffman og Toni Collette gir stemmer
til denne morsomme og gripende
animasjonsfilmen om vennskap,
autisme, taxidermia, psykriatri,
alkoholisme, hvor babyer kommer fra,
fedme, kleptomani, seksuelle avvik,
tillit, kåte hunder, religion,
agorafobi og mange mange flere av
livets overraskelser...
MARY OG MAX er
fortellingen om et spesielt vennskap
mellom to spesielle personer som
strekker seg over 20 år og to
kontinenter. Mary Dinkle (Toni
Collette) er en lubben og ensom
jente på 8 år som bor uten for
Melbourne i Australia. Ved en
tilfeldighet blir hun brevvenn med
Max Horovitz (Philip Seymour
Hoffman) som er en overvektig, 44 år
gammel mann med aspergers syndrom,
som bor i kaotiske New York. Gjennom
brevvekslingen knyttes et bånd
mellom to personer som på hver sin
side av jordkloden sliter med å
finne sin plass i en forvirrende
verden.
MARY OG MAX følger karakterene
gjennom 20 år, med vennskapets
oppturer og nedturer. Resultatet er
en hysterisk morsom og gripende
film.
Regissør Adam Elliot har tidligere
laget den Oscar-vinnende, animerte
kortfilmen HARVIE KRUMPET (2004). I
likhet med den filmen er MARY & MAX
laget i en særegen animasjonsstil,
full av detaljer. Elliot jobbet i
fire år med filmen og
sluttresultatet er imponerende.
Skuespillerne Toni Collette og
Philip Seymour Hoffman gir
stemmer til Mary og Max.
Filmen var åpningsfilmen på
Sundance filmfestival 2009.
Se også fantastisk hjemmeside:
Mary and Max
FILMOMTALER FOR PROGRAMMET HØSTEN 2009:
Program for høsten 2009:
Onsdag
19. august kl. 19.00

Den røde ballongen / Den hvite hesten
Frankrike 1956
Regi: Albert Lamorisse
Barnefilm, 1 t. 16 min.
To magiske klassikere for filmelskere i alle
aldre, den første i farger, den andre i svart/hvitt. ”Den
røde ballongen” følger en gutt gjennom Paris’ gater, og
det er fascinerende å se bildene fra gatelivet i Paris på
50-tallet. ”Den hvite hesten” vant prisen for beste
kortfilm på Cannes filmfestival i 1953. Vi følger en stolt
hvit hest som leder en flokk villhester. Bare fiskergutten
Folco får nærme seg den.
Onsdag 2. september kl. 19.00

Vals med Bashir
ISRAEL 2008
Regi: Ari Folman
Animasjon/dokumentar
1 t. 27 min.
Grensesprengende animasjonsfilm, kanskje fjorårets beste og
sterkeste film.
En sen natt
i en bar, forteller en gammel venn av regissøren om et
gjentagende mareritt. Han bestemmer seg for å gjenskape de
dramatiske begivenhetene ved å bruke animasjon på en dokumentarhistorie.
Omtaler hentet fra
Filmweb/Arthaus:
Råsterkt om krigens
meningsløshet
En sen natt i en bar,
forteller en gammel venn
av regissør Ari Folman
ham om et gjentagende
mareritt. Hver natt blir
han jaget av 26 illsinte
hunder. Alltid samme
antall. De to mennene er
enige om at dette må ha
noe å gjøre med deres
tid i den israelske
hæren 25 år tidligere.
En tid Folman har
fortrengt nesten alle
minner om.
Han bestemmer seg for å
gjenskape de dramatiske
begivenhetene. Gjennom å
intervjue gamle venner,
medsoldater,
journalister og
akademikere fylles
bildet av hans tid som
soldat under krigen i
Libanon og massakrene i
de palestinske
flyktningleirene Shatila
og Sabra i 1982 der ca
2000 sivile ble drept.
Folman benytter en
banebrytende
fortellerform ved å
bruke animasjon på en
dokumentarisk historie.
En genial måte å
presentere regissørens
fortrengte krigstraumer
på. Det skaper en
distanse, samtidig som
det gjør filmen ennå mer
personlig og poetisk. En
rystende beretning om
krig og minner.
PUBLIKUMSPRISEN på Film
fra Sør 2008
FREDSPRISEN Tromsø
Internasjonale
Filmfestival 2009
Vinner av GOLDEN GLOBE
Beste fremmedspråklige
film
OSCAR-NOMINERT Beste
fremmedspråklige film
"WALTZ WITH BASHIR is an
extraordinary, harrowing,
provocative picture. We
staggered out of the
screening in a daze." -
The Guardian "
Historisk bakgrunn: BASHIR
GEMAYEL, ARIEL SHARON OG MASSAKREN I SABRA OG SHATILA
I juni 1982 invaderte den israelske hæren Sør-Libanon etter
at Israels nordlige byer i årevis var blitt bombardert fra
libanesisk territorium. De israelske myndighetenes
opprinnelige plan var å okkupere en 40 kilometers
sikkerhetssone i Libanon for å "utrenske" området som var
innen rekkevidde for de palestinske rakettene mot Israels
nordlige byer. Den israelske forsvarsministeren den gangen,
Ariel Sharon, utarbeidet en fantasifull og ambisiøs plan: å
okkupere Libanon helt fram til Beirut, inkludert Beirut, og
å innsette hans kristne allierte, Bashir Gemayel, i
stillingen som Libanons president. Målet var å utslette
trusselen mot staten Israel fra nord og å utvide fronten mot
Syria. Sharon og ledende militære var i realiteten de eneste
som kjente til denne planen. Mens de israelske myndighetene
bare hadde godkjent en operasjon som gjaldt de 40
kilometrene, ga IDF (det israelske militæret) full gass hele
veien mot Beirut. I august 1982 lå IDF stadig i utkanten av
Beirut og ventet på ordre om å trenge inn i byen
Samtidig ble det undertegnet en avtale som ville sikre at
palestinske geriljasoldater kunne evakueres fra Beirut på
skip til Tunisia. Til gjengjeld skulle IDF avvikle trusselen
om å trenge inn i byen. Samme uke ble Bashir Gemayel,
øverstkommanderende for den kristne militsen,
"falangistene", valgt til president i Libanon. Gemayel ble
ansett for å være en usedvanlig karismatisk, mondén og
vakker ung mann, grenseløst tilbedt av alle de kristne
militssoldatene og deres familier, såvel som av israelske
ledere.
Mens han holdt en tale i falangistenes hovedkvarter i
Øst-Beirut, ble Bashir Gemayel drept i en kraftig
eksplosjon. Til denne dag er det ukjent hvem som var
ansvarlig for attentatet. Samme ettermiddag trengte
israelske tropper inn i et område i Vest-Beirut som for det
meste var befolket av palestinske flyktninger, og de
omringet flyktningeleirene Sabra og Shatila. Henimot kvelden
tok store falangiststyrker seg fram til området, drevet av
et dypt ønske om hevn etter drapet på deres elskede Bashir
Gemayel. Da natten falt på, gikk falangiststyrker inn i
flyktningeleirene Sabra og Shatila, med hjelp av lysgranater
fra IDF. Den erklærte hensikten for de kristne styrkene var
å renske leirene for palestinske geriljasoldater. Men det
var så å si ingen palestinske geriljasoldater igjen i
leirene siden de var blitt evakuert på skip til Tunisia to
uker tidligere. I to hele dager kunne man høre lyden av
skudd og kamper fra leirene, men det var først den tredje
dagen, den 16. september, da panikkslagne kvinner myldret
rundt de israelske troppene utenfor leirene, at man skjønte
hva som var skjedd:
I tre dager massakrerte de kristne troppene de som holdt til
i flyktningeleirene. Menn, kvinner, eldre og barn ble drept
med gruoppvekkende råskap. Til denne dag er det eksakte tall
på ofre ukjent, men det blir anslått til 3000.
Nyheten om massakren sjokkerte hele verden og en spontan
protest fra hundretusener av israelere tvang de israelske
myndighetene til å oppnevne en offisiell granskingskommisjon
som skulle klargjøre hvilket ansvar israelske politikere og
militære kunne ha. Forsvarsminister Ariel Sharon ble funnet
skyldig av kommisjonen for ikke å ha gjort nok for å stanse
redslene da han var blitt kjent med massakren. Han ble
avsatt fra sin stilling og fikk forbud mot å tjene som
forsvarsminister i en ny periode. Dette hindret ham ikke i å
bli utnevnt til statsminister i Israel tjue år senere.
Aris vals med meg
Av Rania Maktabi, statsviter Høgskolen i Fredrikstad
Når gikk det opp for meg at urolighetene som omga meg som
11-åring i Libanon anno 1975 etter hvert skulle stå fram med
all sin grufulle sannhet som en borgerkrig? Når begynte de
voksne å bruke K-ordet på galskapen som grep om seg i min
fødeby Beirut?
Slike retrospektive spørsmål dukker opp etter å ha sett VALS
MED BASHIR.
Vi har nesten ingenting felles, regissør Ari og jeg,
bortsett fra to ting: Vi er jevngamle, og vi har opplevd
krig. Opplevelsen av krig hos ham og meg er ulik, men den
setter likevel uutslettelige spor som krysses på det mest
bisarre i denne åpenbaringen av en film. Så privat og
personlig. Så universell og inkluderende at jeg lett blir
innlemmet i filmskaperens psyko-historiske trådnøsting.
Hverken Ari eller jeg hadde fylt 20 år i september 1982 da
vi, på hver vår side av kloden, skulle få vite om massakrene
i de palestinske leirene Sabra og Shatila. Han var i Beirut
som israelsk soldat, men måtte likevel søke hjelp fra
kamerater et kvart århundre etter for å minnes hva og
hvordan ting skjedde. Det er denne gåtefulle ferden som
danner filmens kjerne.
Jeg fikk nyhetene som fersk student i Molde. Jeg holdt
avisen med krigstypene SABRA. Hvorfor var akkurat denne
delen av Beirut nyhetsoverskrift?
Sabra er den siste biten av skoleveien jeg passerer daglig.
Jeg vet at den kalles for "flyktningleir" men ser egentlig
ikke grensen mellom leiren og andre fattige deler av byen.
Jeg ser skur laget av utskjærte oljetønner som står tett i
tett mellom vakre pinjetrær. Det er vel det som gjør den til
en leir, tenker jeg, at det er trær der, at det ligner på en
skog? Jeg ser barn uten sko, alltid med hullete klær. Noen
av dem klatrer opp murveggene som omkranser skolegården min
og titter på oss leke, og jeg lurer: bryr de seg ikke om
glasskårene som er murt inn for å hindre dem i å klatre opp?
"De" er palestinske flyktninger, opptil 350.000 av dem,
ufrivillige gjester siden 1948 hos nær fire millioner
libanesere. Landets "untouchables" og roten til alt ondt før
og etter den femten år lange borgerkrigen som sluttet i
1990, men som vedvarer på andre måter. Slik ser mange
libanesere på palestinerne. Det er denne oppfatningen jeg
vokser opp med og som farger min tidligste forståelse av den
israelsk-arabiske konflikten.
År senere innser jeg at denne konflikten er en sammensatt
tragedie som dreier seg om en hel rekke konflikter. Hver av
dem med sin agenda og sin logikk. Et hovedfag i
statsvitenskap hjelper litt på ignoransen. Men den viktigste
dannelsen får jeg på to måter: gjennom å reise i Midtøsten
og møte mennesker ansikt til ansikt. Og gjennom å se
fabelaktig stor kunst. VALS MED BASHIR er stor kunst, og den
er fabelaktig i ordets doble betydning.
Onsdag 16. september kl.
19.00

På vei mot livet
Frankrike
1959
Regi: Francois Truffaut
Med: Jean-Pierre Léaud, Albert Rémy
Fransk tale, norsk tekst
1 t. 34 min.
Startskuddet for den franske Nye Bølgen. Nye
ansikter, nye temaer, og ikke minst en helt ny vitalitet kom
til uttrykk. Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels
prøvelser med selvbiografisk ømhet. Til tross for filmens
alvorlige tema er tonen lett og stilen lekende. Truffaut
framstiller en vanskelig og hard oppvekst i all sin
mangefasetterte subjektive realisme.
Onsdag
30. september kl. 19.00

Somers Town
England 2008
Regi: Shane Meadows
Med: Thomas Turgoose, Piotr Jagiello,
Engelsk tale, norsk tekst
1 t 30 min
”Somers Town”
med samme regissør og hovedrolleinnehaver som ”This is
England” er en ultrasjarmerende film, preget av varme,
nestekjærlighet og mye lun humor.
Fra Kosmorama:
Vi befinner oss i bydelen Somers Town i London. Tomo har
rømt fra et ensomt og vanskelig liv i Nottingham til London.
Der treffer han tilfeldigvis Marek, en polsk unggutt som bor
i Somers Town sammen med sin far. Marek lar Tomo bo i
leiligheten uten at faren vet om det, og de to guttene
tilbringer sommeren sammen. Begge guttene blir betatt av en
nydelig fransk servitrise ved navn Maria, noe som setter det
ferske vennskapet på prøve.
Filmen slentrer av gårde i et rolig tempo og i små, nærmest
episodiske øyeblikk forteller den en hyggelig og søt
historie om vennskapet mellom de to guttene. Regissør Shane
Meadows lar filmen bli båret frem av de to
hovedrolleinnehaverne, og for et funn de to er! Det er et
helt utrolig vittig og sjarmerende samspill som gjør hele
filmen. Turgoose spilte forøvrig også hovedrollen i Meadows’
forrige film, This is England.
Torbjørn Grav
Fra Bergen Filmklubb:
Seksten år gamle Tomo flytter fra Midt-England til London
for å . . . vel, det er ikke så godt å si. Han har ingen
penger, ingen steder å bo og ingenting å gjøre. Men når man
er født og oppvokst i det gudsforlatte området britene
omtaler som the Midlands vil man bare vekk, og London er den
mest åpenbare destinasjonen. Etter å ha blitt banket opp og
frastjålet sine få eiendeler møter Tomo den jevnaldrende
Marek. Marek er fra Polen og har nettopp flyttet til England
med sin far som har fått jobb i byggebransjen. Uten å gi
beskjed til faren, lar han Tomo bo i leiligheten deres, og
mens faren er på arbeid driver de to guttene dank i bydelen
Somers Town.
Somers Town starter som en klisjéfylt film om den bunnløse
elendigheten som ifølge dramatisk logikk nødvendigvis må
ramme førstegenerasjonsinnvandrere og lavtlønnede. Men
regissør Shane Meadows er ikke så opptatt av konflikt; de få
uenighetene som oppstår i Somers Town er i stor grad
neglisjerbare. Det som betyr noe – det eneste som betyr noe
¬– er de to guttenes dagdrivereventyr rundt om i London.
Thomas Turgoose, mest kjent for hovedrollen i Meadows’
forrige film This is England (2007), er intet annet enn
fabelaktig i rollen som Tomo. Turgoose spiller Tomo som en
blanding av en usikker unggutt og en middelaldrende
arbeiderklassehustler, en kombinasjon som på én og samme tid
er lattervekkende og hjerteskjærende.
Feelgood er en problematisk sjanger. Skal man treffe et
stort publikum midt mellom sentimentalitetskjertelen og
lattermuskelen - hvilket er helt nødvendig for å fremkalle
den fysiske fornemmelsen av rastløs glede og optimisme som
er feelgoodfilmens livsberettigende mål - må man gripe fatt
i klisjeene og bruke dem for alt hva de er verdt. Og det er
her det så altfor ofte går galt. Altfor mange feelgoodfilmer
drukner i fordummende karakterportretter, traurige
elendighetsskildringer og oppkonstruerte romanser. Regissør
Shane Meadows har imidlertid laget en film som makter å
styre unna alle de store flauhetsfellene, samtidig som den
får deg til å le, utskille saltholdige væsker fra
øyeregionen og gi deg (tilbake) troen på at alt går bra til
slutt. Somers Town er kort sagt den mest skamløst
oppløftende filmen du vil få se i år.
Onsdag 14.oktober kl. 19.00

Paraplyene i Cherbourg
Frankrike 1964
Regi: Jacques Demy
Med: Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo
Musikal
1 t 31 min
Fransk nybølge; feelgood; nydelig musikal;
underholdende. Filmen forfører oss med vakre farger,
Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget.
Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og
drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige
kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og
skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene
for å skape den rette stemningen.
Fra Bergen Filmklubb:
Paraplyene i Cherbourg
har den perfekte blanding av den
lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber
etter. Filmen utspiller seg i den franske havnebyen
Cherbourg hvor Genevi¨ve, en slående vakker 17-åring,
arbeider i sin mors paraplybutikk. Hun er stormende
forelsket i Guy, som jobber ved et bilverksted. De sverger
hverandre evig kjærlighet og ønsker å gifte seg, men krigen
i Algerie er på trappene og Guy må inn i militæret. I
avskjedens bittersøte time blir Genevi¨ve gravid. Mens den
uvitende barnefaren er borte i krigen, frir en rik
diamanthandler til den vordende mor, og sier seg villig til
å oppfostre barnet som sitt eget. Genevi¨ves mor presser
henne til å akseptere tilbudet og de nygifte flytter til
Paris. Men snart vender Guy tilbake til Cherbourg.
Paraplyene i Cherbourg
trollbandt publikum ved
filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge
Gullpalmen. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine
Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den
konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar
oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien.
Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt
i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen.
Komponisten Michel Legrand
hadde laget musikk til Demys to tidligere spillefilmer
Lola (1961) og La Baie des anges (1963). I
tillegg har han laget musikk til filmer av Marcel Carné,
Jean-Luc Godard og Agn¨s Varda, Demys kone. Legrand og Demy
arbeidet i ett år før innspillingen begynte og skapte en
uforglemmelig og lett gjenkjennelig blanding av jazz og
ballader. Et lite skår i gleden er at verken Catherine
Deneuve, Nino Castelnuovo eller noen av de andre
skuespillerne hadde noen spesielt fremragende sangstemmer,
så filmen ble dubbet av profesjonelle sangere.
Noen vil kanskje ikke kalle
Paraplyene i Cherbourg en ordentlig musikal, da all
dialog blir sunget. Enten du kaller filmen en
musikal eller en operette, vil Paraplyene i Cherbourg
få deg til å forlate kinosalen med en følelse av å ha
hjertet i halsen. Filmen blir likevel aldri for sentimental
selv om den har en gjennomgående stemning preget av
ulykkelig kjærlighet.
Fra Trondheim Filmklubb:
Mange vil nok oppleve Paraplyene i Cherbourg som en
underlig film, men også en sprudlende, fargerikog
optimistisk film. Et kjærlighetens melodrama, der
replikkene synges, der scenene er romantiske og
dekorasjonene er gjort i klare, nesten glorete
farger. Noe så sjeldent som en fransk musical fra
60-tallet, som ble Gullpalmevinner i Cannes, fikk en
Oscar og en rekke andre priser. Jacques Demy var en
utypisk regissør fra den franske Nye bølgen. Mens
Godard, Truffaut og andre ledende bølge-regissører
ofte var opptatt av å skildre sinnets forvirring;
følelsenes maktesløshet og kjærlighetens nederlag,
lager Demy med Paraplyene i Cherbourg en hyllest til
livet og kjærligheten. Det regner ofte i Cherbourg,
men dette er likevel en svært hyggelig høstfilm - en
fransk Singin In the Rain.
"Come, let's glorify", sier en amerikansk evergreen
- en standardklisje som er uunværelig i filmens
store drømmefabrikk. Men få unngår å havne i det
krampeaktige. Demy lykkes, i det han bestreber seg
på å gjøre poesi ut av et bevisst valgt banalt
stoff. Tungt regn skyller ned over småbyen Cherbourg
allerede i fortekstene. En hånd rekkes prøvende
fram, en paraply slåes opp og ut i regnet strømmer
en festlig parade av paraplyer og sydvester. Piker
og marinegaster i sterke farger tripper og
marsjerer, og tegner diagonaler og mønstre ut over
de speilblanke brosteinene. Ut av farger og musikk -
sentralt står Michel Legrands mange kjente
komposisjoner - vokser en sjelden eventyrstemning.
Vi skal få høre historien om unge Genevieve
(Catherine Deneuve) som arbeider i morens
paraplybutikk og forelsker seg i Guy som jobber på
bensinstasjonen. De skilles når han innkalles til
militærtjeneste i Algerie, en innkalling som fører
til en nesten ekstatisk samfølelse mellom de to.
Demy lar dem sveve hjem til deres første og eneste
forening. Guy reiser, og Genevieve er gravid. Men
får Cherbourgs store kjærestepar hverandre? I
Paraplyene i Cherbourg synger alle om kjærligheten.
Kjærligheten er filmens tema, men ingen dør av
kjærlighet og alle blir lykkelige så godt de kan.
Slik lyder Demys på en gang så melankolske og
optimistiske livsvisdom.
Bente Haarstad
|
Onsdag 28.oktober kl. 19.00
Utenlandsk kortfilmpakke
Härlig är jorden
Regi
/ manus Roy Andersson. Sverige 1991
Foto Istvan Borbas og Jacob Sørensen.
Musikk Allan Pettersson
Med Klas Olsson, Lennart Björklund.
35 mm, farger, 15 min. svensk tale, utekstet.
Vi presenteres for 15 ett-minutters tablåer der en mann
forteller om sin eksistens. Härlig är jorden har klare
stilistiske paralleller med Sanger fra andre etasje. Sammen
med Roy Anderssons reklamefilmer der hele handlingen
presenteres i én kamerainnstilling uten klipp, er Härlig är
jorden et godt eksempel på den distinkte stilen vi i dag
forbinder med Roy Andersson: statiske, intense og nøye
komponerte tablåer med dystre undertoner.
Mange regner Härlig är jorden som en av de flotteste
kortfilmer noensinne. Den kan man takke Göteborg
Filmfestival for; det er den første episoden i deres
stafett-prosjekt 90 minutter 90-tall (1990–1999).
Filmfestivalen inviterte ni svenske filmskapere til å lage
en kortfilm hver om 90-tallet, og fant det betimelig å
gi Roy Andersson æren av å starte ballet.
(omtale fra Cinemateket USF)
Livet er en film
Regi Guido Manuli
Produksjon Italia 1987
35mm, farger, 8 min, uten tale
Livet er en film er en vellaget og poengtert tegnefilm. En
gutt fødes (+1), vokser opp og dør. Livet hans blir fortalt
i korte, humoristiske og tragiske episoder. Han opplever og
gjør flere merkelige ting i sitt korte og hektiske liv. Så
spoles filmen raskt tilbake til begynnelsen. Moren blir ikke
gravid, han fødes ikke (-1). Så ser vi de samme
episodene som før, men nå uten gutten tilstede. Nå får alle
episodene et annet utfall. Filmen avsluttes med setningen:
"Livet er en film, uten en av oss blir det en annen film."
Det
perfekte menneske
Regi: Jørgen Leth
Danmark , 1967
Lengde: 13 min.
Jørgen Leth om sin kortfilmklassiker: "Et
smukt ungt par fungerer som demonstrationsobjekter. Vi
skal se, hvordan et menneske bliver til i kraft af de
roller, der tildeles det. Vi skal se, hvordan et menneske
bliver dygtigere til at leve. Det hele foregår i et lyst
demonstrationslokale med dissektionsbelysning. Filmen er et
dokument - eller et metadokument - over livet i Danmark anno
1967. Den vil vise modellen Det Perfekte Menneske, skabt på
vore ønskeforestillinger, som de er udtrykt på forskellig
vis i vor hverdag, og denne model er efter min mening mere
repræsentativ for fremadpegende tendenser i samfundet, end
selv den mest nøgterne sociologiske rapport om livet i
Danmark."
Tango
Regi Zbigniew Rybczynski
Produksjon Polen 1980
35mm, farger, 8 min, uten tale
Tango er tatt i én kamerainnstilling og som om i én tagning,
der et etterhvert stort antall mennesker kommer inn i et
rom, gjør en handling og går ut igjen. Filmen er et
fantastisk lite mesterverk i filmatisk musikalitet, og
Rybczynski kunne innkassere en fortjent Oscar for beste
kortfilm.
Push
Comes To Shove
Regi Bill Plymton
Produksjon Big Man Pictures, USA 1991
Manus Maureen Mc Elheron, Bill Plymton, P. C. Vey
Foto John Donelly
35mm, farger, 7 min
En animasjonsfilm hvor to frivillige demonstrerer den
riktige måten å gi uttrykk for de aggressive følelsene man
til tider har mot sine medmennesker. Rolig, stille og med så
mye forskjellig verktøy som mulig.
Adelskap
forplikter
(A Sense of History)
Regi Mike Leigh
Produksjon Thin Man Films Ltd., Storbritannia 1992
Manus Jim Broadbent
Foto Dick Pope
Med Jim Broadbent, Stephen Bill
35mm, farger, 25 min, norsk tekst
Den 23. Jarlen av Leete gir lidenskapelig uttrykk for sine
dypeste følelser i forhold til hjemlandet, arvegodset og
alle moderne krefter og institusjoner han ser på som
fiender.
I denne perlen av en film driver Mike Leigh gjøn med noen
han ikke liker, aristokratene. Leighs sedvanlig syrlige tone
topper seg her, i en film det er vanskelig å ikke skratte
av.
Onsdag 11.november kl. 19.00

Høstsonaten
Regi: Ingmar Bergman,
Vest-Tyskland, 1978.
Med: Ingrid Bergman, Liv Ullmann.
Svensk tale, utekstet
1 t 35 min.
Hovedtemaet er kunstens krav til kunstneren
versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det
etisk å ofre det ene fremfor det andre - å ofre kunsten
eller å ofre menneskene omkring seg? Bergman og Ullmann gjør
ypperlige prestasjoner, alt fungerer sammen: bilder,
årstidene i naturen og menneskelivene. Det er
innhøstningstid også for menneskene. Stykket går også på
Oslo Nye Teater i høst.
Eva, gift med presten Viktor og bosatt i en norsk bygd,
skriver til sin mor - den kjente pianistinne Charlotte
Andergast - og ber henne besøke dem. Foranledningen er at
Charlotte nettopp har mistet sinn venn og akkompagnør
Leonardo. Selv er ikke Eva kommet over sorgen etter at
hennes fire år gamle sønn druknet. Charlotte ankommer og
blir ille berørt over at Eva har tatt hjem sin lamme søster
Helena. Charlotte hadde selv plassert henne på et hjem for
handikappede. Om natten har Charlotte mareritt og Eva prøver
å berolige henne. Dermed begynner de å snakke om fortiden,
og Eva minnes barndommen og hvordan moren neglisjerte både
mann og barn for karrierens skyld.
Hovedproblematikken i Høstsonaten er denne: Kunstens krav
til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I
hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre -
å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg?
Filmens struktur er enkel og klar, den ligger på mange måter
nær kammerspillet. Ingrid Bergman og Liv Ullmann gjør
ypperlige prestasjoner i sine roller. Alt fungerer sammen:
bilder, årstidene i naturen og menneskelivene. Det er
innhøstningstid også for menneskene: Som du sår, skal du
høste.
(Omtale fra Bergen Filmklubb)
Onsdag 25.november kl. 19.00

De ufrivillige
Sverige 2008
Regi:
Ruben Östlund
Genre:
Drama
Musikk:
Benny Andersson
1 t.
38 min.
Filmen er
fantastisk morsom, men har en sårhet som gjør at latteren
kan sette seg fast i halsen. Den viser situasjoner mennesker
ufrivillig havner i, nådeløst observert.
Tilværelsens uutholdelige kompleksitet. En bitter bussjåfør
nekter å kjøre videre før passasjeren som har ødelagt
en gardinstang på bussens toalett innrømmer sin skyld. Et
fyrverkeri sprenger i ansiktet på en mann under et stort
familieselskap, men han velger å fortsette festen som om
ingenting har hendt. To tenåringsjenter drikker seg fulle og
legger ut bilder av seg selv på nettet. En kameratgjengs
gjenforening på hyttetur blir ubehagelig når en av gutta går
over streken. På en barneskole gjennom- fører en ung
lærerinne et eksperiment om gruppepress med sin klasse, men
havner selv i et dilemma hvor hun må gjøre et valg om å stå
alene eller følge alle andre.
DE UFRIVILLIGE vever sammen disse separate fortellingene.
Filmen er fantastisk morsom, men har en sårhet
som gjør at latteren ofte setter seg fast i halsen. Den
viser situasjoner mennesker ufrivillig havner i, nådeløst
observert med en sans for humor som minner om THE OFFICE,
Roy Andersson og Todd Solondz' HAPPINESS.
DE UFRIVILLIGE er den morsomste, vondeste og mest originale
filmen du vil se på lenge.
Onsdag 9. desember kl. 21.00
(MERK TIDSPUNKTET!)

Touch of Evil
USA 1958
Regi og manus: Orson Welles
Med Charlton Heston, Janet Leigh,
1 t 48 min.
Touch of Evil åpner med en av filmhistoriens mest berømte,
lengste og beste tagninger som krysser grensen mellom Mexico
og USA. En bil eksploderer og politimannen i Orson Welles´
skikkelse etterforsker saken. En barokk, og overdådig film
noir, der alle virkemidlene er med; skygger, mørke, skjeve
kameravinkler, kynisme, sammenkobling av vold og
seksualitet. Touch of Evil regnes for den siste virkelige
film noir.
FILMOMTALER FOR PROGRAMMET VÅREN 2009:
Onsdag 7.
januar kl 21.00:
Requiem for
a Dream

USA 2000. Regi: Darren Aronofsky. Med: Jared Leto, Ellen
Burstyn, Jennifer Connelly. 1 t 42 min.
Requiem
for a Dream er basert på den berømte romanen til Hubert
Selby jr, og tar i bruk alle filmens virkemidler for å
skildre mennesker som ruser seg. Filmen er nærmest hypnotisk
i sin bruk av bilde- og lydeffekter. Filmen ble vist i
hovedkonkurransen i Cannes i 2000.
I den vanskelige nummer
to-filmen Requiem for a Dream angriper regissør Darren
Aronofsky bevisst sitt tematiske materiale med subjektive og
sterkt manipulerende fingre. Å vise oss de dopavhengiges
hverdag er ikke nok. Ved hjelp av repetive foto- og
klippeteknikker lar han oss ta del i deres daglige ritualer,
og viser oss verden gjennom deres øyne, både av og på dop.
Klargjøring og setting av skuddet, og den umiddelbare (og
raskt falmende) effekten av dopet simuleres med raske
montasjer av ekstreme nærbilder av smeltende stoff,
lighterflammer, blodårer, pupiller som utvider seg.
Parallelt bygges det opp en argumentasjon for at TV-slaver
er minst like avhengige av sitt "dop" som det tradisjonelle
stoffmisbrukere er. Morsfiguren Sara blir hektet på
slankepiller og går ned i flammer, men katalysatoren er
dusteprogrammet hun stadig vekk benker seg ned i godstolen
for å se. Hennes fix illustreres på samme vis, med raske
montasjer: slankepiller ristes frem og slukes, kaffe kokes,
TVen skrus på. Og idet filmen nærmer seg sitt crescendo
kryssklippes det ledende mellom de respektive montasjene til
de tre og moren. Stoffmisbruket er ikke den store skurken,
det er selve Avhengigheten som er mesterhjernen, roten til
alt ondt, monsteret på slutten av spillet.
Dette er drøye saker, naturligvis, og for å få lurt i oss
hans moralske medisin, for å dra oss opp av dypet, må
Aronofsky først få oss til å svelge kroken. Agnet hans er
karakterene. Avhengighetens ofre. Dette er folk vi skal
følge frem til den uunngåelige skjebnen, og som et viktig
ledd sin snedige plan, lar Aronofsky oss først bli riktig
godt kjent med dem før han nådeløst trykker på den store
røde knappen som aktiverer filmens destruktive andre og
tredje akt. (Som alle annonseres tydelig. Her rumler og
ramler...)
Onsdag 21. januar kl. 19.00:
X
Norge, 1986. Regi og manus: Oddvar Einarson.
Med: Bettina Banoun, Sigrid Huun, Hege Schøyen, Backstreet
Girls. 1 t 34 min.
Filmen
forteller om et kjærlighetsforhold mellom en voksen og en
fjortenårig jente. Han er fotograf, engstelig uten
tilhørighet i verden. Flora er gatebarn med livserfaring og
med en ytre tøffhet som står i kontrast til hennes spinkle
skikkelse. Filmen er et av de mest interessante
filmeksperimentene fra Norge på 1980-tallet og ble blant
annet presentert på filmfestivalen i Venezia i 1986.
Onsdag 4. februar kl. 19.00 (digital kopi,
sal 1):
Motforestilling

Norge
1972. Regi: Erik Løchen Med: Espen Skjønberg, Per Theodor
Haugen, Kari Rasmussen, Knut Husebø, Anne Marie Ottersen.
Norsk tale, svart/hvit og farger. 1 t 37 min.
Erik
Løchen er kanskje den fremste norske filmmodernisten, selv
om han bare lagde to spillefilmer; denne og Jakten, 1959.
Løchen hevdet selv, med forakt for den klassiske,
kronologiske filmfortellingen, at de fem rullene som
Motforestilling består av kan vises i hvilken som helst
rekkefølge. Motforestilling ligner ingen andre norske
filmer.
Regissør og klipper Trygve Hagen, som
valgte denne filmen til Cinematekets sommerprogram i 2000,
skrev blant annet: «Jeg digger hans frekke og
underfundige spørsmål, som han til stadighet kaster over til
oss seere».

|
"Motforestilling ligner
ingen andre norske filmer. Den er fullstendig unik
både i form, innhold og intensjon. Det er en studie
i planvridning og sirkulær tid, og med en handling
det er umulig å gi et fornuftig referat av.
Handlingen har tre plan: det første planet er bilder
fra en filminnspilling. Scener fra filmen som blir
spilt inn utgjør det andre planet. På det tredje
planet er vi vitne til en kjærlighetshistorie mellom
to av skuespillerne. De tre nivåene er vevd sammen
uten klare overganger. Det som skjer på ett plan kan
godt få konsekvenser på et annet. Samtidig
reflekterer karakterene over historiene som
fortelles, filmens vesen, kjærligheten og
forskjellige politiske spørsmål.
Motforestilling er den
andre og siste spillefilmen Erik Løchen regisserte.
Han debuterte med den fantastiske Jakten i
1959, av mange regnet som tidenes beste norske film.
Det skulle gå tretten år før han fikk gjort
Motforestilling, som ikke står noe tilbake for
debuten med sitt intrikate og fascinerende lek med
filmmediet. Årsaken til at det tok så lang tid - og
at han aldri fikk en ny mulighet - var nok at hans
visjonære og nyskapende filmspråk ikke ble forstått
av samtiden. Kanskje var også episoder som da Løchen
i et møte med filmkonsulenten startet det hele med å
gå bort til konsulentens skap, åpne det og brøle "halloooo!"
med på å begrense mulighetene hans til å få
finansiert prosjektene sine."
Bergen Filmklubb
|
Onsdag 18. februar kl. 19.00:

Min Nabo
Totoro
Japan 1988. Regi: Hayao Miyazaki. Animasjon.
1 t 26 min.
En vakker vårdag kommer en tungt lastet bil
kjørende gjennom et fredelig og fargesterkt landskap. I
bilen sitter ti år gamle Satsuki, den fireårige lillesøstera
hennes Mei og faren deres. For de to søstrene er dette
starten på et spennende eventyr, og de legger ikke skjul på
at de håper at det gamle huset de skal flytte inn i er
hjemsøkt.
Wikipedia sier: "Mange
av Miyazakis filmer tar opp menneskenes forhold til natur og
teknologi, og konflikten mellom ambisjoner
og grådighet. Temaene natur, økologi og forurensning blir
berørt i både Min nabo Totoro,
Prinsesse Mononoke og Chihiro og heksene. I
motsetning til tegne-filmer i amerikansk Disney-tradisjon,
er figurene ofte ikke ensidig onde eller gode, men har
sammensatte personligheter. Filmene har et pasifistisk preg
hvor tilgivelse ofte står i sentrum, og det er
sjelden at antagonistene blir utsatt for hevn eller egentlig
straffet for sine handlinger. Andre særtrekk ved filmene er
kvinnelige hovedpersoner, kompliserte maskiner og
flymaskiner av forskjellig slag."
Min nabo Totoro
handler om en far som flytter til landsbygda med sine to
døtre mens moren ligger på sykehus og behandles for
tuberkulose (akkurat som Miyazakis egen mor). Jentenes håp
om at huset er magisk blir så absolutt innfridd, magien
begrenser seg ikke til huset.
Fra Nrk.no .. ostlandssentingen
har vi sakset følgende: Det bor et lite, lekende og uskyldig
barn inne i oss alle, til og med vår grinebiter av en
filmanmelder, Ivar Winther. Han har sett den japanske
tegnefilmen Min nabo Totoro, og har ikke et vondt ord å si.
Winter
avslutter anmeldelsen sin med:
"Langsomt, men morsomt og smart.
Det er svært sjelden
man ser en film der alle er snille med hverandre hele tiden.
Denne er endatil spennende. Tonen er utsøkt inkluderende, vi
holder tommelen opp for alle som er med. Det finnes sikkert
tegnefilmer som holder samme nivå som dette, men de begynner
å bli svært gamle. Humoren er langsom og underfundig, men
likevel svært insisterende. Jeg lo høyere enn jeg hadde
planlagt ved et par anledninger. Den ene scenen ved
bussholdeplassen er helt magisk. Og jeg likte godt den
bussen som egentlig er en kjempestor katt. En veldig morsom
og smart film som alle burde se."
Onsdag 4. mars kl.
21.00:

Kikis
budservice
Japan 1989. Regi: Hayao Miyazaki, Animasjon.
1 t 43 min,
Brevet som presenterte
Min nabo Totoro for to uker siden, inkluderte litt fra
Wikipedias presentasjon av Miyazaki. Vi lar følgende bli
stående som introduksjon til Kikis budservice: ”Andre
særtrekk ved filmene er kvinnelige hovedpersoner,
kompliserte maskiner og flymaskiner av forskjellig slag.”
I Kikis budservice,
forlater hekse-”lærling” Kiki hjemmet sitt på en sopelime
sammen med sin beste venn, katten sin Jiji, for det
tradisjonelle året med studier borte-hjemmefra. Filmen er
basert på romanen med samme navn, skrevet av Eiko Kadono
(1985), men filmadaptasjonen tar med bare noen av episodene
i boken (den slutter når sommeren går mot slutten, mens boka
varer et helt kalenderår). I tillegg til å være en historie
om Kiki og hennes strev for å bli en mer fullbefaren heks,
ser vi en beskrivelse av den store avstanden mellom
uavhengighet og behov for tilhørighet i tanker og håp, hos
en japansk tenåringsjente. Filmen har fått en rekke priser
og utmerkelser.
Onsdag 18. mars kl.
21.00:

En
kammerpikes dagbok
Frankrike 1964. Regi: Luis Bunuel. Med:
Jeanne Moreau og Michel Piccoli. 1 t 45 min.

En kammerpikes dagbok er Luis
Buñuels remake av Renoirs film med samme
navn fra 1946. Filmen bygger på en
roman av Octave Mirbeau, og er en
småbyskildring om den gryende fascisme i
Frankrike i 1930-årene, sett og opplevd
gjennom hushjelpen Celestines øyne.
Celestine, som spilles av den fremragende
Jeanne Moreau (Buñuel elsket å se henne gå),
er en vittig og sofistikert kvinne som
kommer fra Paris for å jobbe for en
dysfunksjonell familie med sære vaner. Man
kan med rette spørre seg
om hva i all verden som får henne til å dra
dit. Kanskje det er eksotiske elementer
som skofetisjisme og rengjøringsvanvidd som
drar en ung frøken fra storbyen til
landsbygda.
I En kammerpikes dagbok
fremviser Buñuel igjen klassekamp, og
dobbeltmoralen til både borgerskapet og
arbeiderklassen i et historisk øyeblikk i et
Frankrike med fascisme på fremmarsj. I
filmen er det et absurd plassert mord som
aldri oppklares, men det er da heller ikke
en surrealismens mesters oppgave å pakke
filmen pent sammen etter seg.
Fra det franske kultursenteret har NFK fått
låne
"Le journal d'une femme de chambre" av Luis
Buñuel , en mørk og surrealistisk komedie med Jeanne Moreau
og Michel Piccoli i Frankrike på 30-tallet. Ingredienser:
borgerskap, klassekamp og fascisme.
Filmen er
basert på en bok som ble utgitt i 1900. Kammerpiken som
kommer fra Paris til en borgelig familie i
provinsen, har forskjellig effekt på medlemmene i
familien...
Se også omtale fra Trondheim
Filmklubb:
http://www.cinemateket-trondheim.no/visomtale02.php?id=1892
Onsdag 1. april kl. 19.00:

Ashes of Time redux
(Dung che sai duk redux)
Kina 2008.
Regi: Wong
Kar-wai
Genre: Action
Med:Li Bai, Jacky Cheung,
Leslie Cheung, Maggie Cheung
Mandarin og kantonesisk tale, engelske tekster
35mm, farger, 1t 33min
Hovedpersonen er den forsmådde elskeren
Ouyang Feng. Siden han ble dumpet av sin elskerinne har han
livnært seg i ørkenen som kontraktør for oppdragsvillige
sverdmenn. Hans knuste hjerte har gjort ham skruppelløs og
kynisk. Filmen er mer en tilstand enn en filmfortelling
fortalt på konvensjonelt vis. De tre parallelle historiene
er ikke alltid lette å forstå fullt ut, fordi Wong bryter
opp handlingen i nåtid og fortid.
Ashes of Time fra 1994
er den «glemte» Wong Kar-wai-filmen som kom i skyggen av
hans internasjonale gjennombruddsfilm Chungking Express fra
samme år. Wong ble aldri fornøyd med Ashes of Time, så han
har omredigert og pusset opp originalversjonen og plusset på
Redux i tittelen (antagelig inspirert av Coppola, som gjorde
det samme med sin lengre 2002-versjon av Apocalypse Nå!).
Jeg var ikke spesielt imponert over Ashes of Time i sin tid,
men møtet med Redux under Film fra sør-festivalen i høst var
som å motta en fullstendig uventet gave fra himmelen. Med
sitt kompliserte, dunkle og fragmenterte narrativ peker den
fram mot, og tar sin naturlige plass ved siden av, senere
mesterverk som In the Mood for Love (2000) og spesielt 2046
(2004). Fotografisk er filmen helt forbløffende og
nyskapende – den later til å utspille seg i en feberaktig
parallell virkelighet, med litt Aleksander Sokurov-aktige
forvrengte landskap: Aldri har trærne vært så grønne, sanden
så gul (eller oransje!) og himmelen så blå. Kamelene virker
mer som fabeldyr og en innsjø blir som en portal til en
magisk dimensjon. Andre ville ha dvelt ved slike sanseløst
vakre og fantasieggende bilder, men Wong og fotograf
Christopher Doyle bare drysser dem ubesværet ut av ermene og
lar dem blafre mykt forbi.
Musikken er til tider svulstig og kitschpreget som bare det,
men like fullt vidunderlig. Imidlertid oppleves hele filmen
til de grader musikalsk, både gjennom fonetikken i det
kinesiske språk, fraseringen av dialogen, rytmen i
klippingen – og ikke minst alle ekkoene og parallellene i
handlingen og personene, som når Wong i en vemodig
oppsummering på slutten av filmen forteller oss at en av de
legendariske personene i filmen i ettertid ble kalt «Lord of
the East» og en annen «Lord of the West».
For som Tarkovskij i sine beste øyeblikk (Solaris for
eksempel), gjør Wong melankoli og bittersøthet nærmest til
et nytelsesmiddel. Selv om dette i utgangspunktet er en
martial artsfilm (men sverdkampene er få og volden på et
minimum) kretser han tematisk like fullt som alltid rundt
lengsel og uforløst kjærlighet, som her kulminerer i en
scene hvor en avkreftet, men uendelig verdig Maggie Cheung
ser utover havet akkompagnert av en filosoferende
billedmontasje. Tatt replikk for replikk, bilde for bilde,
kan Wongs betraktninger om livet og kjærligheten høres
banale ut, men filmens verdi ligger i den kumulative
effekten som etter hvert bygges opp gjennom de talløse
variasjonene over det samme temaet – og ikke minst
artisteriet, elegansen, oppfinnsomheten og følelsen det hele
er gjort med. Deri ligger jo hele forskjellen.
Onsdag 15. april kl.
21.00:

Themroc
Frankrike 1972. Regi:Claude Faraldo, Med:
Michel Piccoli, Béatrice Romand. 1 t 50 min.
Themroc
er et kjedelig menneske i en kjedelig tilværelse, med en
kjedelig jobb i et kjedelig samfunn. Da han mister jobben
får han nok av formaninger og underdanighet. Hvis samfunnet
ikke kan gi ham det livet han vil ha, så får han skaffe seg
det selv, på siden av samfunnet. Themrocs progressive sprang
er et sprang årtusener tilbake, – til hulemenneskets
primitive men naturlige tilværelse. Språket gis på båten til
fordel for urbrølets glimrende kommunikative egenskaper.
Fra Bergen
Filmklubb:
Themroc er en A4 lavklassearbeider, som vandrer i mørke
til jobben han hater. Eller, rettere sagt, han er vel knapt
i stand til å hate den lenger. Gjennomført intetsigende og
umenneskeliggjorte tilstander råder. Arbeiderne er inndelt i
to rivaliserende grupper med forskjellige farger på
kjeledressene sine, og blir satt til å male duellerende
gjerder – sort og hvitt. Forenklingene, nedverdigelsene og
monotonien preger alt vi ser, og bærer raskt frem budskapet
om at vi er slaver av jobb, politikk, tradisjoner og språk.
At vi i utgangspunktet er for småfulle til å bry oss om det
hadde Faraldo skjønt allerede i 1973. Derfor laget han et
skikkelig skrudd romskip av den klassiske kritikken, og
sender både det og publikum ut i et bekmørkt rom fullt av
absurditeter, exploitation og galskap. Samfunnet er en
sykdom, og symptomene inkluderer idioti og uforståelig tale.
Gjennom hele filmen hører du ikke et fornuftig ord;
grynting, skriking og pervertert fransk tar hånd om
kommunikasjonen. I Themroc fører det unaturlige og
repetetive mønsteret til neandertalisme. Han gir seg hen til
sinne og seksuell frustrasjon, stikker fra jobb, og
påbegynner en tilværelse som huleboer.
Michel Piccoli er en av sin nasjons største skuespillere, og
har spilt i altfor mange filmer. At han har god kontakt med
urmennesket sitt viser han ofte, og her mer enn noensinne.
Mangelen på tydelig dialog krever utrolig mye av
hovedrollen, og Piccoli gjør den til en fantastisk (og)
forstyrrende prestasjon. Han trekker deg nærmere enn strengt
tatt ønskelig, og gjør den sprøstekte situasjonen forståelig
på, nettopp, et instinktivt plan. Incest og kannibalisme har
sjelden vært mer imøtekommende. Heldigvis har både
skuespillere og regissør sans for humor, og denne filmen er
faktisk rasende festlig i all sin sinnsykdom. Den har også
en hel del å si - dens ekstreme og effektive virkemidler har
gitt den status som en av tidenes beste anarkistiske
manifester.
Det ble laget mye rart i Frankrike rundt 1970. Dette er
antakeligvis noe av det rareste. Det store flertallet av
protestkunstnere tilfredsstilte seg med stumteaterfilm
(Philippe Garrel),
løpe-rundt-i-gatene-og-skrike-revolusjon-film (Godard) eller
lignende forsøk på å bevise at ”avant-garde is the french
word for cunt”. Ikke at den autodidakte Claude Faraldo
unngår den fryktede, marginaliserende og intetsigende
betegnelsen ”fortropp”. Han er bare så mye klarere og
hardere enn de fleste i sin kritikk, og den største fakkelen
han kastet kalte han altså Themroc.
Onsdag 29. april kl
21.00:

It's Hard Being Loved by Jerks (C’est dur d’être aimé par
des cons)
Frankrike 2008. Regi: Daniel Leconte. Med:
Philippe Val, Jean Cabu. 1 t 50 min.
Det
franske ukeavisen
"Charlie Hebdo" er kjent for sin satiriske brodd og sin hang
til å utfordre autoriteter. I løpet av sin sekstenårige
historie har magasinet hisset på seg det meste som kan krype
og gå av offentlighetspersoner i Frankrike. Da de publiserte
de danske Muhammed-karikaturene i 2006, for å vise sin støtte til Jyllandsposten,
var de derfor forberedt på de sedvanlige reaksjonene fra det
franske samfunnet. Rabalderet som fulgte i kjølvannet av
karikaturene tok de garvede provokatørene på sengen. Etter
heftige protester og obligatoriske dødstrusler, ble "Charlie
Hebdo" nemlig saktsøkt av en sammenslutning av franske
muslimske organisasjoner.
IT'S HARD BEING LOVED BY JERKS skildrer denne rettssaken,
som er blitt kalt det tjueførste århundrets første store
rettssak. Regissør Daniel Leconte har laget film av hele
prosessen, og gir oss sjansen til å følge et av 2000-tallets
mest debatterte temaer gjennom rettssystemet. Diskusjonen om
hvor grensene for ytringsfrihet går berører oss alle i
større eller mindre grad. Her kan du plukke opp noen skitne
knep - uansett hvilken side du står på.
Kilde: BIFF
Onsdag 13. mai kl. 19.00:
Heksene
Storbritannia 1990. Regi: Nicolas Roeg, etter en bok av
Roald Dahl Med: Anjelica Huston, Mai Zetterling, Jasen
Fisher, Rowan Atkinson. 1 t 35 min.
Heksene
er i Roald Dahls ånd laget for å skremme barn og ikke for å
underholde voksne. Luke drar på hotellferie med sin norske
bestemor. Samtidig holdes det en hemmelig heksekongress på
hotellet. Her presenterer ypppersteheksa sin nyeste
trylleformel, som skal gjøre alle barn om til mus. Luke blir
fanget av heksene og omskapt til mus, og dermed tar han opp
kampen mot de lite barnevennlig damene.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------
FILMOMTALER FOR PROGRAMMET HØSTEN 2008:
ABBA The Movie
Vi starter opp høstsemesteret med
en spesialvisning av
denne musikkdokumentaren.
Filmen relanseres med "støvsugd" lyd og bilde, i digitalt
format. En eksklusiv godbit i disse ABBA-tider.
Se forøvrig
omtale i Ringerikes Blad, og på
NFK's hjemmesider!

ABBA, The Movie
Australia/Sverige 1977
Regi: Lasse Hallstrøm.
Med: ABBA m.fl.
Engelsk og svensk tale. Digital. 96 minutter
Mamma Mia! er en
av de best besøkte filmene så langt i år, og vi feirer
suksessen med en spesialvisning av musikkdokumentaren
ABBA the Movie.
I nyutgivelsen av denne legendariske popfilmen følger vi den
svenske supergruppa ABBA på turné i Australia. Vi opplever
gruppa på høyden av karrieren og ser live-framføringer av
blant annet Waterloo, Mamma Mia, Dancing Queen, Fernando,
Take a Chance on me og Thank you for the Music. I tillegg
til flere live-opptredener, får vi også se unikt
billedmateriale fra livet bak scenen. Som en rød tråd i
filmen følger vi plateprateren Ashley, som prøver å få et
intervju med popgruppa.
Les mer her:
http://www.artsalliancemedia.com/abba.htm

De Usynlige

Norge, 2008
Regi: Erik Poppe.
Med: Trond Espen Seim, Stig Henrik Hoff, Anneke von der
Lippe og Terje Strømdahl.
Norsk tale. 35 mm. 2t 30 min. (se
trailer)
Dette er en eksklusiv førvisning, den egentlige premieren er 19. september. Vi
viser den i samarbeid med Hønefoss kino. ”De usynlige”
handler om en mor som har mistet sitt barn, - om en ung mann
som har sittet inne for drapet, og om forsøkene på å forsone
seg med det som har hendt. Manus er av Harald Rosenløw Eeg.
Annie Hall

USA 1977.
Regi og manus: Woody Allen.
Med: Woody Allen, Diane Keaton, Paul Simon, Shelley Duvall,
Christopher Walken.
35mm, 1 t 33 min, utekstet.
Woody Allens velkjente,
nevrotiske vittigheter om kjærlighet og død, sex og meningen
med livet preger filmen, og mange mener dette er en av de
aller morsomste filmene han har laget. Annie Hall vant fire
av de mest prestisjefylte Oscar-statuettene i 1977 for beste
film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle. Filmen er veldig
inspirert av Ingmar Bergman.
"Filmen begynner med at Alvy Singer,
spilt av Woody Allen selv, snakker til kamera. Han
innleder med å fortelle hva slags karakter han er, og at
han og Annie (Diane Keaton) nylig gjorde det slutt. Det
sies at alle filmkonvensjonene som finnes blir brutt
i denne filmen, men til tross for leken med form er
dette i bunn og grunn en romantisk komedie.
Annie Hall handler mest om Alvy, om hans
forhold til kvinner generelt og Annie spesielt. Vi får
se hvordan de møtes, hvordan de går fra hverandre og at
to mennesker vanligvis takler bruddet på forskjellige
måter. Det er vondt å se hvordan han ønsker henne
tilbake, mens hun åpenbart har gått videre til et sted
han ikke hører hjemme.
Dette til tross er det først og fremst
en komedie, og en av de morsomste filmene jeg har sett.
Den er morsom og rørende om hverandre. De fleste
romantiske komedier som blir laget i disse dager klarer
bare det første.
Filmen vant også fire Oscar, blant
annet for beste film. Og som alle filmer med respekt for
seg selv, har den Christopher Walken i en birolle."
Tekst:
FRANK LANDE for
Studvest.no
Det Syvende
Innseglet
Foredrag om Ingmar Bergman ved
Jon Inge Faldalen.
Faldalen er
tilknyttet Universitetet i Oslo, og er ekspert på Bergmans
arbeid.

Sverige 1957
Regi: Ingmar Bergman
Med: Gunnar Bjørnstrand, Bengt Ekerot, Max von Sydow.
Språk: Svensk
92 min.
En ridder kommer hjem
fra korstogene, til sitt elskede Sverige. På stranden hvor
han kommer i land venter Døden. I et forsøk på å utsette
eller unngå døden utfordrer ridderen Døden til et slag
sjakk. Hvis han vinner, får han livet. Hvis han taper, dør
han, og alle han har tatt med seg på reisen eller truffet
gjennom reisen.
Med dette som bakteppe vever Bergman en dypt fascinerende
film. Det er et forsøk på en katarsis av Bergmans egne
demoner som gjennomsyrer hele filmen. Prestesønnen som ikke
klarer å tro, men som likevel slites med spørsmål om tro,
eksistens og Gud. Det er blitt en på mange måter blunt og
brutal film. Den overlater lite til fantasien, og er i så
måte litt subtil. Men det er en av de beste filmene Bergman
laget, og derfor også en av de beste filmene som er laget.
Unn deg et mesterverk i høst – unn deg en Bergman!
Mats Larssen
Kortfilmvisninger. Bl.a. "Tørt og
kjølig", "Oskar", m.fl.
Besøk av Bjørn Arne Odden.
Bjørn Arne Odden skal snakke om Kristoffer Joners
debutkortfilm "Tørt og kjølig", som han har produsert. Vi
viser også filmen, der vi møter en mann som er ekspert i å
preservere forbrytere, og vanskeligstilte mennesker, for
framtiden. De utstøtte frysetørres og arkiveres, for om
mulig å gjenopplives senere. Men etter hvert henvender folk
seg til ham for å unnslippe sine problemer og praksisen
utvides til å gjelde både gamle, syke og folk som rett og
slett føler seg ulykkelige.
Vi får også anledning til å
stille ham spørsmål, om filmene han viser, hva en produsent gjør, og lignende filmfaglige saker.
Troll i eske!
Vi får en overraskelse tilsendt fra
Film fra Sør.
The 39 Steps
USA 1936
Regi: Alfred Hitchcock.
Med: Robert Donat, Madeleine Carroll, Lucie Mannheim.
86 min. Digital.
En kanadier på besøk i
London møter en kvinne som sier hun forfølges av hemmelige
agenter. Siden blir hun funnet drept, og han bestemmer seg
for å oppklare saken. Filmene vises digitalt på samme
tidspunkt på alle cinemateker i Norge, og nå også i Hønefoss
filmklubb.
Metropolis

Metropolis
Tyskland 1927
Regi: Fritz Lang
Med: Alfred Abel, Gustav Fröhlich, Brigitte Helm, Rudolf
Klein-Rogge
Svart/hvitt. 118 min. Norske tekster
Få filmer har vært mer
innflytelsesrike enn Metropolis. Ikke bare har den satt en
standard for science fiction-filmen som genre, men den har
også påvirket generasjoners oppfatning av framtidsbyen.
Fritz Langs klassiker var visuelt inspirert av New Yorks
skyline, som Lang nylig hadde sett, og tematisk inspirert av
den økende, umenneskelige industrialiseringen av Tyskland.
Fritz Langs Metropolis
var opprinnelig nærmere 200 minutter lang, men opp gjennom
årene er filmen blitt presentert i en rekke drastisk kuttede
versjoner. Den nyeste restaurasjonen er den som kommer
nærmest originalen. De har brukt originalmusikken for å
finne tilbake til filmens originale klipperytme. Musikken
ble spilt inn på nytt i 2001 for den nye versjonen.
It's a
wonderful life
USA 1947
Regi: Frank Capra
Med:
James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore, Thomas Mitchell
Svart/hvitt. Digital.
132 min.

Med annen verdenskrig
som bakteppe laget Capra denne spennende feelgood-filmen. I
USA er dette den klassiske julefilmen framfor noen, og den
ble nominert til fem Oscar. Filmen er kåret til en av USAs
til alle tiders 100 beste filmer.
Ingen kunne som Frank
Capra fortelle historien om det hederlige, vanlige
mennesket, og aldri gjorde han det vel bedre enn i It’s a
Wonderful Life. Da filmen hadde premiere i julen 1946,
syntes publikum den var deprimerende, og den ble ingen
suksess. Nå regnes den som den kanskje største
juleklassikeren av dem alle: en optimistisk hyllest til
livet, vennskapet og kjærligheten.
I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den
mest populære borgeren, og enhver svigermors drøm. Hele sitt
liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få
mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den
typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en
hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby.
Pliktoppfyllende George
Bailey la egne drømmer til side for å drive videre familiens
husbank etter farens død. Jobben og dens beskjedne
økonomiske avkastning gjør ham med årene desillusjonert, og
i tillegg er han uskyldig mistenkt for økonomisk
kriminalitet. Når firmaet han jobber i er på randen av
konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger.
Selvmord synes å være en forlokkende utvei.
Clarence, en engel ute på
prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt
ned til jorden for å hjelpe ham, og for å få ham til å innse
at verden ville vært et fattigere sted uten hans bidrag.
George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært
om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den
slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og
har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted
hvor fordervelsen råder.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------
FILMOMTALER FOR PROGRAMMET VÅREN 2008:
En kunstfilm av Marianne Heske
Filmen er basert på originallogoen til MGM og skildrer en
brølende løve dekorert med mottoet ARS GRATIA ARTIS (kunst
for kunstens skyld). Kanskje filmhistoriens største ikon.
Originalfilmen er forsinket i tid og bearbeidet ved hjelp av
data, og deretter tilbakeført til film.
Disse forsinkelsene synliggjør dyrets/løvens naturlige
bevegelser og mimikk, og setter MGM-logoen i et uventet
perspektiv.
En "animalation"?
I korte trekk:
En kort film (1 min), med en stor stjerne (Leo), og en lang
historie (80 år).
Einar Guldvog Staalesen i Mørkets opplevelser, NRK P2:
"Han i vignetten til Metro Goldwyn Meyer. Leo er trolig
tidenes mest sette filmstjerne, men er ikke blitt feiret
ordentlig før nå. Den norske billedkunstneren Marianne Heske
har gjort det. I denne ett minutt korte filmen, har hun har
manipulert temperamentet til det godslige dyret. Løven
beveger seg mer. Vi er mer oppmerksomme på øynene. Leo
befinner seg i sin klassiske innramming. Hele tiden. Alt vi
ser har vi sett i den rammen før. Men ved å manipulere
gjentakelser av bevegelser og avbryte bevegelser og
reversere bevegelser og skape ny takt i øyelokkene, om vi
kan si det slik, ser vi noe annet i dyret. Det er spennende.
Og det er selvsagt gjort med håndverksmessig akkuratesse."
(Omtale: Arthaus)
Spandexmann
SPANDEXMANN handler
om avisbudet Ben som skal på gjenforeningsfest. Han graver i
fortiden og finner noe som forandrer fremtiden. Bobbie Peers
skaper nok en gang et anderledes univers som omhandler
forholdet mellom person og samfunn. Han tar opp menneskers
frykt for å bryte ut og gripe inn, selv når vi opplever
urett på nært hold. Hovedkarakteren Ben tar på sitt helt
spesielle vis et oppgjør med dette, i skikkelig gammeldags
superheltestetikk.
Bobby Peers (f. 1974 i Zambia) er utdannet ved London
International Film School hvor han uteksaminerte i 1999.
Etter dette har han jobbet som manusforfatter. Han debuterte
som regissør i Norge med SNIFFER (2006) som han vant
Gullpalmen i Cannes for.
Blue Velvet
Relansering av David Lynchs mesterverk
Blue Velvet var muligens 1980-tallets mest
kontroversielle film. Den splittet kritikerstanden som
ingen annen film siden A Clockwork Orange og Siste Tango
i Paris - to andre filmer som også koblet vold og sex i
et glitrende filmatisk mesterskap. Nå får du mulighet
til å se denne moderne klassikeren på kino igjen.
Åpningsscenen i Blue Velvet er klassisk Lynch med
søtladne nærbilder av røde roser, hvite gjerder og blå
himmel i småbyen Lumberton. Men under en velfrisert
gressplen oppdager vi et inferno av rasende biller som
kravler omkring under jorda. Denne scenen er typisk for
Lynch og understreker det som mange av hans filmer har
til felles, at under hver overflate, uansett hvor
harmonisk den kan virke, så lurer alltid forferdelsen.
Med Blue Velvet startet samarbeidet mellom David Lynch
og Laura Dern som spiller hovedrollen i hans siste film
Inland Empire (2006).
(Omtale: Arthaus)
Slaget om den forbudte
by
Kina. Regi: Zhang Yimou. 1 t 54 min. 2007.
Blomster fyller det keiserlige palass kvelden
for den store Chong Yang-festivalen. Keiseren vender
overraskende hjem med sin andre sønn, prins Jai. Påskuddet
er å feire høytiden med familien, men med tanke på det
kjølige forholdet mellom keiseren og den sykelige
keiserinnen snakker han neppe sant.
I mange år har keiserinnen og hennes stesønn, kronprins Wan,
hatt utenomekteskapelige forbindelser. Prins Wan føler seg
fanget og drømmer om å rømme palasset med sin hemmelige
kjærlighet Chan, den keiserlige legens datter.I mellomtiden
bekymrer prins Jai, den trofaste sønnen, seg for
keiserinnens skrantende helse og hennes besettelse for gylne
krysantemumer. Er hun på vei ned en uhellsvanger vei?
Keiseren har også sine hemmelige planer. Den keiserlige
legen er den eneste som kjenner til hans renkespill, og når
keiseren aner omrisset av en trussel, sender han legens
familie fra palasset til fjerntliggende trakter. Underveis
dit blir de overfalt av mystiske angripere. Chan og moren
Jiang Shi tvinges derfor tilbake til palasset, og deres
retur hit setter i gang en voldsom rekke av mørke
overraskelser.
Blant festivales glitter og stas avsløres stygge
hemmeligheter. Mens den keiserlige familien fortsetter sitt
innviklede maskespill i storslåtte omgivelser, går tusenvis
av gullpansrede krigere til angrep på palasset. Hvem står
bak dette brutale opprøret? Hvor befinner prins Jais
lojalitet seg? Og mellom kjærlighet og begjær, vil det bli
stå igjen en endelig vinner?
Curse Of The Golden Flower er den lenge etterlengtede nye
filmen til Zhang Yimou som står bak de to spektakulære
actionfilmene Hero og House Of Flying Daggers. Den nye
filmen er ikke mindre imponerende å se på. Handlingen i
Curse Of The Golden Flower finner sted i det senere
Tang-dynastiet, for mer enn 1000 år siden. Tang var et av de
mest fargesprakende, bombastiske dynastiene i kinesisk
historie. Det var en tid da det gjaldt å vise frem hva man
hadde, å være så prangende som mulig. Et gammelt kinesisk
ordtak sier "Gull og jade på utsiden, råte og forfall på...
Kampen om Algerie
La battaglia di Algeri
Italia/Algerie 1965
Regi: Gillo Pontecorvo
Med: Brahim Haggiag, Jean Martin, Yacef Saadi, Tommaso Neri
Italiensk og fransk tale, engelske tekster.
35mm, s/hv, 2t 15min
"To know them means to eliminate them."
Denne ur-"documentary-fiction" er et verk full av
innlevelse, engasjement og politisk stillingstagen fra en av
de blodigste oppstander i moderne historie. I en klar
dokumentarisk stil fremstiller amatører opprørerne (og seg
selv) med så stor innlevelse at filmen i fremtiden nok kan
bli tatt for en newsreel, om man ikke vet bedre. Med røtter
hos Rosselinis Rom åpen by er Kampen om Alger et
mesterstykke og et mønster for Costa-Gavras,
latinamerikanerne og for utøvere av "documentary fiction"
fra tragiske hendelser i dagens verden.
Skal film engasjere må den handle om noe, lyder doktrinen.
Helst i et formspråk som er adekvat og har stil. Se Kampen
om Algerie og bli glad i god film, igjen. Kampen om Algerie
var bannlyst i Frankrike fram til 1971 og har 11
internasjonale priser på merittlisten, inkludert Gulløve i
Venezia, en festival Pontecorvo selv har ledet i de senere
år.
(Omtale: Cinemateket i Oslo)
Vann
India 2005. Regi: Deepa Mehta. 1 t 54 min.
Deepa Mehtas VANN er
nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film.
VANN vant i fjor høst hovedprisen under Film
fra Sør-festivalen i Oslo.
I Ghandis India må en ung enke kjempe for
aksept og kjærlighet i et samfunn tuftet på tradisjoner
Året er 1938 og indere driver motstandskamp mot britisk
okkupasjon. En ung jente giftes bort til en gammel mann. Han
dør snart og jenta blir i tråd med tradisjonen sendt til en
gruppe enker for å leve resten av sitt liv med dem,
ekskludert fra samfunnet. Når hun vokser opp forelsker hun
seg i en mann av lav kaste, men kjærligheten er
problematisk. Som ung enke ble hun tvunget ut i
prostitusjon, og hans hjemsted vekker mørke minner.
Denne siste delen av regissør Deepa Mehtas trilogi om ulike
sider av samfunnet viser hva konservativ religionspolitikk
fører til for Indias kvinner. Tidligere har hun belyst
politikk og seksualitet med FIRE (96) og politikk og
nasjonalisme med EARTH (98). Mehta er en modig regissør, og
innspillingen ved det hellige stedet Varanasi i India ble
stadig sabotert av fundamentalister. Inspillingen måtte til
slutt flyttes til Sri Lanka, og foregå skjult. Like fullt
har hun maktet å jobbe fram et vakkert portrett av
tredvetallets India for kvinner som sto på utsiden av
samfunnet.
Indiskfødte
Deepa Mehta emigrerte til Canada i 1973, og har etablert seg
som en spennende regissør som fungerer som en stemme for
India i vesten. SAM & ME (91) handler om en ung inders møte
med Canada. I 1994 fikk Mehta med seg et stjernelag for den
lavmælte CAMILLA og hun har laget fine romantiske komedier i
BOLLYWOOD/HOLLYWOOD (02) og THE REPUBLIC OF LOVE (03).
Hennes store prosjekt er trilogien om India: FIRE (96),
EARTH (98) og WATER; et vakkert og grundig verk som gir godt
innblikk i det indiske samfunn.
Någonting har hänt
I Roy Anderssons filmskapande är ambitionen att försöka
komma sanningen så nära som möjligt. Denna målsättning har
vid några tillfällen fått Andersson att framstå som obekväm
för uppdragsgivaren. Ett exempel på detta är filmen
Någonting har hänt – en informationsfilm om AIDS
beställd av socialstyrelsen – vilken han påbörjade 1986. När
Andersson 1987 hade tre fjärdedelar av filmen gjord,
tvingade kunden honom att avbryta produktionen. Den
officiella förklaringen blev att filmen var alltför mörk i
sitt budskap och den blev osynlig för offentligheten under
ett antal år.
Under våren 1993 var Andersson fortfarande fullt upptagen
med reklamfilmsproduktion, och då fick han äntligen
erkännande för Någonting har hänt. Den visades
offentligt i Sverige första gången i mars 1993, men liksom i
fallet med Giliap uppmärksammades filmen främst
utomlands, där den vann stort gehör. Den visades på inte
mindre än 15 internationella kortfilmfestivaler. Filmen
belönades med ett flertal fina utmärkelser – bland annat
förstapriset Guldhägern vid italienska kortfilmfestivalen i
Montecatini i juli 1993.
Anderssons argument för att han utformade filmen som han
gjorde, var att han inte trodde på det medicinska
etablissemangets officiella förklaring till virusets
uppkomst. Han tyckte inte att etablissemanget hade rätt att
lägga locket på i denna viktiga fråga. Det bästa man kunde
göra vore att tala om hur det verkligen gått till. Han ville
åt lögnen och råda bot på den förljugenhet han tyckte sig
se.
Inför förberedelserna av Någonting har hänt studerade
Andersson och hans medarbetare i sju månader frågan om
AIDSvirusets uppkomst, och han menar att det finns fakta
bakom varje element i filmen.
Ta mitt liv
La feu follet
Frankrike 1963
Regi: Louis Malle
Med: Maurice Ronet, Jeanne Moreau, Léna Skerla, Yvonne Clech
Fransk tale, norske tekster
35mm, s/hv, 2t 1min
Mesterverk om livets mørke sider!
Louis Malle brukte sine første fire filmer til å bevege seg
fritt innen forskjellige sjangre, med filmer som favnet vidt
både i stil og tema. I 1963 lagde han Ta mitt liv (den
engelske tittelen The Fire Within gir en bedre beskrivelse
av filmens nerve), som mange kritikere har ansett som hans
beste og mest modne film. Den er en mørk, nøye observert og
følsomt fortalt historie om de siste 24 timene i en ung
alkoholikers liv. Filmen tar tak i et av eksistensialismens
favorittmotiver – selvmordet – som skildres usentimentalt og
uten å moralisere. Musikken til Erik Satie bidrar til å
skape en tankevekkende og dypt melankolsk film om et
kontroversielt tema.
(Omtale: Cinemateket i Oslo)
Rymdinvasion i Lappland
(USA, 1959)
Et glødende romskip lander i
snøen nord for polarsirkelen i svensk Lappland. Et
geolog-team tror det er en meteor, og legger av gårde for å
finne den. Vel fremme, blir de angrepet av en lodden kjempe
som ser ut som en full Chewbacca. Skapningen vralter rundt,
ødelegger en samisk landsby, og konsentrerer seg så om den
amerikanske isdans-mesteren Barbara Wilson. Filmen har
engelsk dialog og er uten tekst.
(omtale: TIFF)
Regisør
Virgil W.
Vogel (f. 1919, d. 1996) jobbet som klipper på 40- og
50-tallet hos Universal. Han misbrukte ikke sjansen da han
fikk prøve seg på regi med skrekkfilmen THE MOLE PEOPLE
(1956), og fikk deretter flere regioppdrag hos studioet.
Senere regisserte Vogel mange TV-filmer, samt episoder for
TV-seriene "Bonanza" (1959), "The Six Million Dollar Man"
(1974), "Mission: Impossible" (1966), "Magnum, P.I." (1983),
"Miami Vice" (1987-88), "Quantum Leap" (1989), og mange
flere.
Filmografi:
(utdrag / selection):
1956 THE MOLE PEOPLE
1957 THE KETTLES ON OLD MACDONALD'S FARM
1957 THE LAND UNKNOWN
1959 RYMDINVASION I LAPPLAND / SPACE INVASION OF LAPLAND
1965 THE SWORD OF ALI BABA
Härlig är jorden
Roy Anderssons inledande bidrag till projektet 90-minuter
90-tal blev en laddad film där vår tids människors ansvar
för historiska händelser var ett centralt tema. Filmens
belysning av den "kollektiva skulden" manar till diskussion
kring skuldbegreppet, men blev mest bemött med stark kritik
för sina dystra scener och sin svarta bild av det "moderna"
Sverige.
Kieslowskis Dekalogen var en av inspirationskällorna
när Andersson påbörjade arbetet med Härlig är jorden.
Han tyckte att det var lysande av Kieslowski att ta upp
grundläggande moralfrågor. Titeln Härlig är jorden ,
som kommer från psalm nr. 297 med samma namn, står i skarp
kontrast till scenernas kyliga och livlösa stämning.
Härlig är jorden blev en femton minuter lång
tablåfilm, med en och samma person i förgrunden i varje
tablå. I inledningsscenen står denne på en stor, öppen plats
med ryggen mot kameran, tillsammans med en samling andra
människor. De flockats kring en grönmålad lastbil med
inkapslat flak, och tittar på hur nakna, vitsminkade och
förtvivlat gråtande människor forslas och likt boskap
knuffas in i lastbilen. Ingen av åskådarna visar några som
helst tecken på att vilja gripa in. Dörrarna på bussen
reglas och ett par män hjälps sedan åt med att koppla en
slang från bilens avgasrör till en anslutning som leder in
till lastutrymmet där människorna är. En av männen ger
klartecken och lastbilen åker sakta iväg i cirklar runt
planen. Mot scenens mitt vänder sig huvudrollsinnehavaren
och tittar rakt in i kameran.
Om några av tankarna kring denna scen har Andersson själv
sagt:
"Kameran är inget annat än tiden och historien som tittar.
Den är helt enkelt minnet och kunskapen. Därför tittar
huvudpersonen in i kameran, han blickar mot historien, mot
minnet, mot tiden och mot oss." […] "Jag anser att bakom
varje uniform finns alltid en civil människa. Därför har
personerna i den här scenen inga uniformer utan är normalt
och vardagligt klädda."
(Omtale: Cinemateket i Trondheim)
Du levande
Der andre filmer utfolder seg etter vante fortellingsmessige
mønstre, river "Du levande" tak i tilskuerene og lar de se
både filmen og sin egen verden på en ny måte.
En kvinne klager til forloveden over at ingen er glad i
henne. Han må hjem til steika, hun roper etter ham at hun
kanskje kommer senere. En psykiater forteller kamera hva han
har lært om mennesket etter 27 år i jobben. New Orleans
Brass Band øver, og blir avbrutt av en jente som leter etter
vokalisten og gitaristen i Black Devils. En frisør får
endelig nok av den frekke kunden sin og blir meldt til
politiet. En forretningsmann faller død om på et møte. Dette
er noen av bitene i Roy Anderssons nye film "Du levande".
Som den forrige filmen hans, "Sanger fra andre etasje",
består også denne av en rekke svært stiliserte tablåer, og
det er ikke bare bare å skulle føye delene sammen til en
historie. Det er nok heller ikke meningen, og vi kan trygt
si at Du levande ikke er som andre filmer.
Der andre filmer utfolder seg etter vante fortellingsmessige
mønstre, river "Du levande" tak i tilskuerene og lar de se
både filmen og sin egen verden på en ny måte.
Om det ikke er et plott som binder tablåene sammen, er det
likevel lett å se at de hører sammen. Alle scenene har et
veldig enhetlig visuelt uttrykk, noe som gjør at
drømmescener og sangnumre uten motstand passer inn mellom
scener fra legekontorer, blokkleiligheter og barer. Det blir
raskt klart for tilskueren at "Du levande" er en intelligent
film med mye på hjertet, og altså en film som har mye å by
på både for hjertet og intelligensen. Mange av scenene
handler om forhold mellom mennesker, enten de er foreldre og
barn, ektepar, utfører en økonomisk transaksjon eller holder
fest.
Er vi, som filmens psykiater sier, i grunnen ganske slemme?
Er vi bare opptatt av oss selv eller er vi i stand til å gi
av oss selv? Kan vi ta imot det vi blir tilbudt?
Det er ingen tvil om at "Du levande" er en film mange har
ventet på, og forventningene har ikke blitt mindre av
omtalene som har kommet etter festivalvisninger i Cannes og
Toronto. Det er sjelden å se filmer med en så klar og
gjenkjennelig stil, og ikke minst er det sjelden å få se en
film av en så markant filmkunstner som Roy Andersson. Alle
filmvenner bør kjenne sin besøkstid.
Den svenske filmskaperen Roy Andersson har med "Du levande"
laget sin fjerde film siden spillefilmdebuten med "En
kärlekshistoria" i 1970 (populært gjensyn på norske kinoer i
2004). I 1975 kom "Giliap", og så tok det femten år før "Sånger
från andra våningen" kom i 2000. "Du Levande" kan på mange
måter sies å fortsette der "Sånger från andra våningen"
slapp, den ekstreme kontrollen over filmens visuelle uttrykk
er den samme, og som før er det ingen filmstjerner å bli
distrahert av i noen av rollene. Sangnumrene er derimot en
god nyvinning, og humoren har myknet opp litt denne gangen.
Selv om filmen har et enhetlig preg, er den likevel full av
overraskelser, enten det er en scene som tar en uventet
vending, eller et sted som viser seg å være noe annet enn
det vi tror. Nettopp dette, å la oss se vante ting på nye
måter, se oss selv utenfra, er det de beste filmene som får
til.
(Omtale: Oro film)
Shine a Light
I hovedrollene finner vi Mick Jagger, Keith
Richards, Charlie Watts og Ron Wood, med andre ord - Rolling
Stones, verdens største rock'n'roll-sirkus! Og bak kameraet
- en av verdens mest sagnomsuste, prisbelønte og ikke minst
dyktige regissører - Martin Scorsese. Kombinasjonen er
dynamitt!
I denne dokumentarfilmen er Scorsese med bandet på konsert
og viser verden Rolling Stones slik de ikke har vært sett
tidligere. Filmen er innspilt på det berømte Beacon Theatre
i New York City høsten 2006.
Det er vanskelig å overvurdere viktigheten av Rolling Stones
i et rockhistorisk perspektiv. Bandet som ble dannet i
London i 1962 destillerte utrolig mye av musikken som kom
før dem, og har øvd en ufattelig innflytelse på mye av den
musikken som har kommet etter. Det er ikke mange musikere i
noen som helst genre som kan opparbeide seg en slik status.
Stones står fjellstøtt midt i musikkhistorien.
Platene bandet ga ut i årene 1964 til 1972, frem til og med
Exile On Main Street, regnes som helt essensielle, ikke bare
for å forstå datidens musikk, men også for å forstå selve
epoken. Med sin sterke interesse for amerikansk blues og
R&B, klarte Stones å formidle musikk som i all hovedsak var
ukjent for det hvite Amerika, og for den saks skyld resten
av verden. Og selv om Rolling Stones aldri var noe politisk
band, var deres besettelse for afrikansk-amerikansk musikk -
fra Robert Johnson, Muddy Waters og Howlin' Wolf til Chuck
Berry, Marvin Gaye og Don Covay - en besettelse som traff en
nerve i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Om
Stones ikke hadde gitt ut flere plater etter 1965 ville
bandet likevel vært legendarisk.
Den gang ble Stones - vokalist Mick Jagger, gitaristene
Keith Richards og Brian Jones, bassist Bill Wyman og
trommeslager Charlie Watts - synonymt med den opprørske
tidsånden. Sanger som "(I Can't Get No) Satisfaction",
"Street Fighting Man", "Sympathy for the Devil" og "Gimme
Shelter" fanget opp volden, frustrasjonen og kaoset som
preget siste halvdel av 60-årene. For Stones handlet det
ikke om "peace and love", på mange måter oppfattet de
psykedelia og storøyd utopianisme som forvirrende og
tåpelig. Stones var - og er det fremdeles - tøffe
pragmatikere.
Det kreative overskuddet bandet viste i overgangen mellom
60- og 70-tallet resulterte i en platerekke som savner
sidestykke. Beggars Banquet (1968), Let It Bleed (1969),
Sticky Fingers (1971) og Exile on Main Street (1972) dukker
regelmessig opp på lister over tidenes beste plater. Brian
Jones døde mens bandet spilte inn Let It Bleed og ble
erstattet av Mick Taylor som tilførte et element som ikke
hadde vært der tidligere og hjalp bandet å utvikle seg i nye
musikalske retninger.
Derfra og frem til i dag har Rolling Stones vært en
urokkelig kraft. Bandet har stått i mot angrep fra alle
slags trender og musikalske genre, og er den dag i dag det
band i verden med høyest konsertinntekter. I 1975 ble Mick
Taylor byttet ut med Ron Wood, og dermed kom nye klassiske
album som Some Girls (1978) og Tattoo You (1981). Mens
80-tallet neppe kan kalles bandets sterkeste periode, reiste
de kjerringa på slutten av tiåret med Steel Wheels (1989) og
har siden laget sterke album som Voodoo Lounge (1994),
Bridges to Babylon (1997) og A Bigger Bang (2005).
Mest av alt har imidlertid Rolling Stones satt en standard
for konsertopptredener gjennom årenes løp. Da bandet ble
introdusert på 1969-turneen sin som "the greatest rock and
roll band in the world", var det på bakgrunn av liveshowene.
Opptredenene ga bandet et usedvanlig rykte alt i de
tidligste årene, og det ble ikke svakere med årene.
Siden 1989 har bandet turnert med få års mellomrom til
ekstatisk respons, både blant publikum og anmeldere.
Bassisten Darryl Jones erstattet Bill Wyman i 1994 og ga
bandet et nytt energiløft. Rolling Stones på en konsertscene
handler om en forpliktelse til tanken om at det er
opptredenene som virkelig holder liv i et band. Og si hva du
vil, er det mulig å finne et mer hardtarbeidende band, et
band som går mer i opp i rock'n'roll-sirkuset enn Rolling
Stones, skal du lete lenge!
Looking glass/Spegelbarn
Dette er en animert skrekkhistorie om en
liten jente og hennes speilbilde, som plutselig blir
levende. Men kanskje er det ikke speilbildet som burde være
den største kilden til uro...
En regnfull kveld. En liten jente er alene hjemme med kun
TV'en som selskap. Plutselig slår TV'en seg av, og hun ser
sitt eget speilbilde i skjermen. Snart forstår hun at
speilbildet har et eget liv, samt at det er noen på utsiden
som iakttar henne.
Vises i internasjonalt kortfilmprogram.
Regissør Erik Rosenlund er et stort fan av asiatisk film, og
spesielt den japanske skrekkfilmsregissøren Kiyoshi
Kurosawas verk.
"- Jag gillar deras filmstil med det visuella berättandet
och karaktärer som inte säger så mycket. Skräckfilmer kan
kännas så oerhört billiga. Bara en genre och en stil, ingen
historia. Kurosawa gör skräckdramer, en mix av två element
som jag tycker är mycket fascinerande.", sier han til Svensk
Film.
Regissør
Erik Rosenlund, født 1975, utdannet seg ved Konstfack i
Stockholm og har i hovedsak jobbet med illustrasjon. Han har
også laget The Dark Side of the Morning (2002), Compulsion
(2003) og Butler (2005).
(Omtale: Oslo Int. Filmfestival)
Byens lys (City lights)
"CITY LIGHTS er etter min
mening Chaplins beste film. Kombinasjonen av komedie og
rørende kjærlighetshistorie, samt den ekstreme presisjonen i
scenene, gjør hele filmen til et mesterverk med flere
udødelige øyeblikk".
Erlend Loe i Morgenbladet.
Byens lys er
Chaplins film nr. 75. Den ble ferdig i 1931, etter
lydfilmens gjennombrudd, men er allikevel en gjennomført
stumfilm, i det der i filmen ikke forekommer dialog. En
rekke av filmens "gags" kjenner vi fra andre av hans filmer.
Chaplin har her samlet noe av det beste han har gjort
tidligere og gitt det en "final touch". Produksjonen av
Byens lys tok tre år. Den forløp ikke uten vanskeligheter:
Hans mangeårige regiassistent, Harry Crocker, fikk sparken.
Han byttet også ut den andre mannlige hovedrollen,
millionæren, fra Henry Clive til Harry Myers. Dette kostet
ikke så rent lite da en hel del scener måtte tas opp påny.
Han holdt også på å bytte primadonnaen midt under
innspillingen, men Virginia Cherrill ble tatt til nåde
igjen.
Byens lys kom altså til i en periode hvor det, takket være
lydfilmens gjennombrudd, skjedde store forandringer innen
filmverdenen. Mange av stjernene fra stumfilmen mestret ikke
overgangen til lydfilm og mange opprinnelige stumfilmer ble
i overgangsfasen omgjort til lydfilmer for i det hele tatt å
kunne markedsføres. I denne situasjonen kan man godt forstå
at det var en betydelig økonomisk risiko for Chaplin å sende
ut sin stumme Byens lys. Ikke desto mindre ble filmen en
kjempesuksess på alle områder. Kritikerne var ekstatiske og
superlativene manglet ikke. Den ble av mange utropt til hans
beste film. Byens lys gikk også hjem hos publikum og gjorde
et netto overskudd på 5 millioner dollar. Den hadde også en
betydelig suksess ved relanseringen i 1950.
Byens lys er en romantisk komedie med sentimentale
overtoner. Men den er også krydret med adskillige scener av
beste slapstick og actionpreg. Filmen forteller historien om
dagdriveren og den blinde blomsterpiken. Charlie forelsker
seg i blomsterpiken som på sin side tror han er en rik
gentleman og ikke en fattig lassis. Han må ty til adskillige
krumspring for å leve opp til rollen og et av de midler han
bruker er en forfyllet millionær som han redder fra
drukningsdøden. Millionæren er hans beste venn når han er
full, men med en gang han er blitt edru kjenner han ikke
Charlie igjen. Scenen hvor de to går på nattklubb og Charlie
spiser spaghetti for første gang er sammen med boksekampen
noe av det morsomste som er skapt av filmkomedie. Og hvis
noen ikke skulle vite hvordan det går til slutt, så skal det
ikke røpes her. Kom og opplev noen av de mest magiske
øyeblikk i filmens historie. Ta med lommetørkle!
Stein Sørensen
programsjef Bergen kino
"Så varm og menneskelig, så rørende og gripende og så
ustyrtelig morsom er denne filmen at man faktisk ikke har
ord". (Aftenposten)
This is England
Nært og
personlig
England 1983. Maggie Thatcher regjerer med jernhånd.
Soldater sendes til den andre siden av kloden for å forsvare
suvereniteten over noen forblåste holmer samtidig som
arbeidsløsheten stiger mot nye høyder, med store sosiale
skjevheter og fremmedhat som resultat.
Vi møter11-årige Shaun med den klukkende latteren. Faren har
omkommet i Falklandskrigen. Han blir plaget av
klassekameratene, men finner trøst og vennskap hos noen
eldre ungdommer som tar ham med på turer og fester. De er
litt tøffe i trynet, men finner stort sett bare på uskyldige
fantestreker. Uskylden i gjengen går tapt når de blir
infiltrert av et par eldre skinheads som krever en helt
annen form for handling. Unge Shaun blir fort en maskot for
de hardbarka gutta og ser ikke før det er for sent, at leken
har blitt blodig alvor.
Shane Meadows (Twentyfourseven og Dead Man's Shoes) har her
gjort en svært personlig film. Gutten i filmen heter Shaun
Fields - parallellen er åpenbar - nærheten til stoffet er
sterkt til stede. 80-talls-koloritten er tatt på kornet og
unggutten Thomas Turgoose leverer en rolleprestasjon i
mesterklassen. Dokumentarsekvensene som rammer inn filmen er
verdt kinobilletten i seg selv.
Peter og Ulven
Historien handler om en liten gutt, Peter, som bor sammen
med bestefaren sin ved en eng i nærheten av skogen. Peter
vår ikke lov til å gå utenfor gjerdet. Der ligger nemmelig
ulven på lur i buskene. En vårdag er han sammen med vennene
sine: en fugl, en katt og morsom, vimsete liten and. Peter
lurer seg utenfor gjerdet mot bestefarens advarsler, og
dagen forvandler seg til et spennende og morsomt eventyr når
ulven plutselig dukker opp.
Sergej Prokofiev har gjenskapt eventyret gjennom å bruke
instrumentenes særegne klanger og uttrykk. Hver figur har
sitt eget instrument og sitt eget tema. Peter er i
originalversjonen beskrevet sorgløs og glad av strykerne i
orkesteret, og bestefaren har fått fagottens dype
brummetoner. Kattens bløte og listende skritt beskrives av
klarinetten, og fløyten er fuglen i historien. Anden, som er
en av Peters beste venner, er det oboen som beskriver. Ulven
selv er tre mørke og truende horn, og når slagverket spiller
opp i sin strenge rytmikk ligger ulven dårlig an; da er det
nemmelig jegerne som gjør sitt inntog.
Prokofiev har skrevet det berømte stykket slik at det også
er en innføring for barn i orkestermusikk. Musikken er både
iørefallende og vakker, og de enkelte instrumentene blir
grundig presentert for tilhørerne. Selv om man ikke kjenner
eventyret eller musikken fra før, er det lett å følge med
selv for de aller minste, og ledsaget av musikken får
historien et engasjerende, morsomt og spennende innhold.
«Peter og Ulven» ble urframført i Moskva 8. juni i 1937.
Sergej Prokofiev var en kjent komponist og pianist i sin
samtid. Han startet tidlig å arbeide som komponist, og skrev
sin første opera alt da han var ni år. Hans tonespråk var
først radikalt, men senere skrev han verker i en
konvensjonell og folkelig form. Prokofiev hadde en svært
stor produksjon, og skrev blant annet
sju symfonier, fem klaverkonserter, ni sonater, to
fiolinkonserter, flere operaer og ballettene «Askepott» og
«Romeo og Juliet».
PROGRAMMET HØSTEN 2007:
Tirsdag 25. september kl
19.00 : «Forvist» (2007)
SUPER-EKSKLUSIV FØRPREMIERE
Hønefoss filmklubb er så heldig å kunne tilby en meget
eksklusiv førpremiere på denne kritikerroste russiske
filmen. Prisvinneren fra Cannes filmfestival vises altså
rykende fersk i Hønefoss. Ordinær premiere er i 2008. Vi får
filmen rett fra Cannes! Norske Maria Bonnevie spiller den
kvinnelige hovedrollen.
Tirsdag 9. oktober kl 19.00:
«Edvard Munch» (1974)
FØRPREMIERE PÅ MESTERVERK I
NY KOPI
For første gang på kino i Norge vises det berømte
mesterverket "Edvard Munch" - på Hønefoss kino som
førpremiere! Dette er en veldig eksklusiv visning. Kopien er
spliter ny og fullstendig restaurert, og vises i perfekt
tilstand. Doku-dramaet skildrer den unge Edvard Munch.
Filmen er elsket av dagens Hollywood-filmfotografer. Ingmar
Bergman kalte filmen et mesterverk.
Vi får
besøk av filmfotografen - Odd-Geir Sæther (som bl.a. har
jobbet med David Lynch)!
Tirsdag 13 kl 19.00. november: «Chunking Express» (1996)
VERDENS FJERDE BESTE FILM
Filmen ble kåret til den fjerde mest betydningsfulle filmen
de siste 25 årene av Dagbladet i sommer. Mye skeiv
kameraføring og høy hipphetsfaktor. Regi: Wong Kar-Wai
Tirsdag 27. november kl
19.00:«Eraserhead» (1977)
DAVID LYNCH' DEBUT
Frastøtende og hypnotisk, stygg og vakker,
hjerteskjærende og lystig, grusom og øm; David Lynch'
fascinerende debutfilm er en intens stemningsfilm og en
absurd framtidsvisjon. Vises i forbindelse med at David
Lynch kommer med ny film («Inland Empire»). Fordyp deg i
Lynch' forskrudde univers.
Tirsdag 11. desember kl
19.00:«Hvor var du egentlig» (2006)
JULEFILM FRA ROMANIA
Filmen foregår rundt juletider, i denne filmen fra et av de
store og spennende nye filmlandene. Pris for beste foto i
Cannes i fjor. Serves peppekaker under forestillingen.
|