Eksklusiv førpremiere på animasjonsfilmen "Mary and Max"!
(10.mars kl.19 i DeLuxe-salen.)

 
 

Se også fantastisk hjemmeside: Mary and Max

FILMOMTALER FOR PROGRAMMET HØSTEN 2009:

Program for høsten 2009:

Onsdag 19. august kl. 19.00



Den røde ballongen / Den hvite hesten
Frankrike 1956
Regi: Albert Lamorisse
Barnefilm,   1 t. 16 min.

To magiske klassikere for filmelskere i alle aldre, den første i farger, den andre i svart/hvitt. ”Den røde ballongen” følger en gutt gjennom Paris’ gater, og det er fascinerende å se bildene fra gatelivet i Paris på 50-tallet. ”Den hvite hesten” vant prisen for beste kortfilm på Cannes filmfestival i 1953. Vi følger en stolt hvit hest som leder en flokk villhester. Bare fiskergutten  Folco får nærme seg den.



Onsdag 2. september kl. 19.00



Vals med Bashir
ISRAEL 2008
Regi: Ari Folman
Animasjon/dokumentar
1 t. 27 min.

Råsterkt om krigens meningsløshet

En sen natt i en bar, forteller en gammel venn av regissør Ari Folman ham om et gjentagende mareritt. Hver natt blir han jaget av 26 illsinte hunder. Alltid samme antall. De to mennene er enige om at dette må ha noe å gjøre med deres tid i den israelske hæren 25 år tidligere. En tid Folman har fortrengt nesten alle minner om.

Han bestemmer seg for å gjenskape de dramatiske begivenhetene. Gjennom å intervjue gamle venner, medsoldater, journalister og akademikere fylles bildet av hans tid som soldat under krigen i Libanon og massakrene i de palestinske flyktningleirene Shatila og Sabra i 1982 der ca 2000 sivile ble drept.

Folman benytter en banebrytende fortellerform ved å bruke animasjon på en dokumentarisk historie. En genial måte å presentere regissørens fortrengte krigstraumer på. Det skaper en distanse, samtidig som det gjør filmen ennå mer personlig og poetisk. En rystende beretning om krig og minner.

PUBLIKUMSPRISEN på Film fra Sør 2008
FREDSPRISEN Tromsø Internasjonale Filmfestival 2009
Vinner av GOLDEN GLOBE Beste fremmedspråklige film
OSCAR-NOMINERT Beste fremmedspråklige film

"WALTZ WITH BASHIR is an extraordinary, harrowing, provocative picture. We staggered out of the screening in a daze." - The Guardian "

Historisk bakgrunn: BASHIR GEMAYEL, ARIEL SHARON OG MASSAKREN I SABRA OG SHATILA

I juni 1982 invaderte den israelske hæren Sør-Libanon etter at Israels nordlige byer i årevis var blitt bombardert fra libanesisk territorium. De israelske myndighetenes opprinnelige plan var å okkupere en 40 kilometers sikkerhetssone i Libanon for å "utrenske" området som var innen rekkevidde for de palestinske rakettene mot Israels nordlige byer. Den israelske forsvarsministeren den gangen, Ariel Sharon, utarbeidet en fantasifull og ambisiøs plan: å okkupere Libanon helt fram til Beirut, inkludert Beirut, og å innsette hans kristne allierte, Bashir Gemayel, i stillingen som Libanons president. Målet var å utslette trusselen mot staten Israel fra nord og å utvide fronten mot Syria. Sharon og ledende militære var i realiteten de eneste som kjente til denne planen. Mens de israelske myndighetene bare hadde godkjent en operasjon som gjaldt de 40 kilometrene, ga IDF (det israelske militæret) full gass hele veien mot Beirut. I august 1982 lå IDF stadig i utkanten av Beirut og ventet på ordre om å trenge inn i byen

Samtidig ble det undertegnet en avtale som ville sikre at palestinske geriljasoldater kunne evakueres fra Beirut på skip til Tunisia. Til gjengjeld skulle IDF avvikle trusselen om å trenge inn i byen. Samme uke ble Bashir Gemayel, øverstkommanderende for den kristne militsen, "falangistene", valgt til president i Libanon. Gemayel ble ansett for å være en usedvanlig karismatisk, mondén og vakker ung mann, grenseløst tilbedt av alle de kristne militssoldatene og deres familier, såvel som av israelske ledere.

Mens han holdt en tale i falangistenes hovedkvarter i Øst-Beirut, ble Bashir Gemayel drept i en kraftig eksplosjon. Til denne dag er det ukjent hvem som var ansvarlig for attentatet. Samme ettermiddag trengte israelske tropper inn i et område i Vest-Beirut som for det meste var befolket av palestinske flyktninger, og de omringet flyktningeleirene Sabra og Shatila. Henimot kvelden tok store falangiststyrker seg fram til området, drevet av et dypt ønske om hevn etter drapet på deres elskede Bashir Gemayel. Da natten falt på, gikk falangiststyrker inn i flyktningeleirene Sabra og Shatila, med hjelp av lysgranater fra IDF. Den erklærte hensikten for de kristne styrkene var å renske leirene for palestinske geriljasoldater. Men det var så å si ingen palestinske geriljasoldater igjen i leirene siden de var blitt evakuert på skip til Tunisia to uker tidligere. I to hele dager kunne man høre lyden av skudd og kamper fra leirene, men det var først den tredje dagen, den 16. september, da panikkslagne kvinner myldret rundt de israelske troppene utenfor leirene, at man skjønte hva som var skjedd:

I tre dager massakrerte de kristne troppene de som holdt til i flyktningeleirene. Menn, kvinner, eldre og barn ble drept med gruoppvekkende råskap. Til denne dag er det eksakte tall på ofre ukjent, men det blir anslått til 3000.

Nyheten om massakren sjokkerte hele verden og en spontan protest fra hundretusener av israelere tvang de israelske myndighetene til å oppnevne en offisiell granskingskommisjon som skulle klargjøre hvilket ansvar israelske politikere og militære kunne ha. Forsvarsminister Ariel Sharon ble funnet skyldig av kommisjonen for ikke å ha gjort nok for å stanse redslene da han var blitt kjent med massakren. Han ble avsatt fra sin stilling og fikk forbud mot å tjene som forsvarsminister i en ny periode. Dette hindret ham ikke i å bli utnevnt til statsminister i Israel tjue år senere.

Aris vals med meg
Av Rania Maktabi, statsviter Høgskolen i Fredrikstad

Når gikk det opp for meg at urolighetene som omga meg som 11-åring i Libanon anno 1975 etter hvert skulle stå fram med all sin grufulle sannhet som en borgerkrig? Når begynte de voksne å bruke K-ordet på galskapen som grep om seg i min fødeby Beirut?

Slike retrospektive spørsmål dukker opp etter å ha sett VALS MED BASHIR.
Vi har nesten ingenting felles, regissør Ari og jeg, bortsett fra to ting: Vi er jevngamle, og vi har opplevd krig. Opplevelsen av krig hos ham og meg er ulik, men den setter likevel uutslettelige spor som krysses på det mest bisarre i denne åpenbaringen av en film. Så privat og personlig. Så universell og inkluderende at jeg lett blir innlemmet i filmskaperens psyko-historiske trådnøsting.

Hverken Ari eller jeg hadde fylt 20 år i september 1982 da vi, på hver vår side av kloden, skulle få vite om massakrene i de palestinske leirene Sabra og Shatila. Han var i Beirut som israelsk soldat, men måtte likevel søke hjelp fra kamerater et kvart århundre etter for å minnes hva og hvordan ting skjedde. Det er denne gåtefulle ferden som danner filmens kjerne.

Jeg fikk nyhetene som fersk student i Molde. Jeg holdt avisen med krigstypene SABRA. Hvorfor var akkurat denne delen av Beirut nyhetsoverskrift?

Sabra er den siste biten av skoleveien jeg passerer daglig. Jeg vet at den kalles for "flyktningleir" men ser egentlig ikke grensen mellom leiren og andre fattige deler av byen. Jeg ser skur laget av utskjærte oljetønner som står tett i tett mellom vakre pinjetrær. Det er vel det som gjør den til en leir, tenker jeg, at det er trær der, at det ligner på en skog? Jeg ser barn uten sko, alltid med hullete klær. Noen av dem klatrer opp murveggene som omkranser skolegården min og titter på oss leke, og jeg lurer: bryr de seg ikke om glasskårene som er murt inn for å hindre dem i å klatre opp?

"De" er palestinske flyktninger, opptil 350.000 av dem, ufrivillige gjester siden 1948 hos nær fire millioner libanesere. Landets "untouchables" og roten til alt ondt før og etter den femten år lange borgerkrigen som sluttet i 1990, men som vedvarer på andre måter. Slik ser mange libanesere på palestinerne. Det er denne oppfatningen jeg vokser opp med og som farger min tidligste forståelse av den israelsk-arabiske konflikten.

År senere innser jeg at denne konflikten er en sammensatt tragedie som dreier seg om en hel rekke konflikter. Hver av dem med sin agenda og sin logikk. Et hovedfag i statsvitenskap hjelper litt på ignoransen. Men den viktigste dannelsen får jeg på to måter: gjennom å reise i Midtøsten og møte mennesker ansikt til ansikt. Og gjennom å se fabelaktig stor kunst. VALS MED BASHIR er stor kunst, og den er fabelaktig i ordets doble betydning.
 

Onsdag 16. september kl. 19.00



På vei mot livet
Frankrike 1959
Regi: Francois Truffaut
Med: Jean-Pierre Léaud, Albert Rémy
Fransk tale, norsk tekst
1 t. 34 min.

Startskuddet for den franske Nye Bølgen. Nye ansikter, nye temaer, og ikke minst en helt ny vitalitet kom til uttrykk. Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels prøvelser med selvbiografisk ømhet. Til tross for filmens alvorlige tema er tonen lett og stilen lekende. Truffaut framstiller en vanskelig og hard oppvekst i all sin mangefasetterte subjektive realisme.



Onsdag 30. september kl. 19.00



Somers Town
England 2008
Regi: Shane Meadows
Med: Thomas Turgoose, Piotr Jagiello,
Engelsk tale, norsk tekst
1 t 30 min 

”Somers Town” med samme regissør og hovedrolleinnehaver som ”This is England” er en ultra­sjarmerende film, preget av varme, neste­kjærlighet og mye  lun humor.
 

Fra Kosmorama:
Vi befinner oss i bydelen Somers Town i London. Tomo har rømt fra et ensomt og vanskelig liv i Nottingham til London. Der treffer han tilfeldigvis Marek, en polsk unggutt som bor i Somers Town sammen med sin far. Marek lar Tomo bo i leiligheten uten at faren vet om det, og de to guttene tilbringer sommeren sammen. Begge guttene blir betatt av en nydelig fransk servitrise ved navn Maria, noe som setter det ferske vennskapet på prøve.

Filmen slentrer av gårde i et rolig tempo og i små, nærmest episodiske øyeblikk forteller den en hyggelig og søt historie om vennskapet mellom de to guttene. Regissør Shane Meadows lar filmen bli båret frem av de to hovedrolleinnehaverne, og for et funn de to er! Det er et helt utrolig vittig og sjarmerende samspill som gjør hele filmen. Turgoose spilte forøvrig også hovedrollen i Meadows’ forrige film, This is England.

Torbjørn Grav
 

Fra Bergen Filmklubb:
Seksten år gamle Tomo flytter fra Midt-England til London for å . . . vel, det er ikke så godt å si. Han har ingen penger, ingen steder å bo og ingenting å gjøre. Men når man er født og oppvokst i det gudsforlatte området britene omtaler som the Midlands vil man bare vekk, og London er den mest åpenbare destinasjonen. Etter å ha blitt banket opp og frastjålet sine få eiendeler møter Tomo den jevnaldrende Marek. Marek er fra Polen og har nettopp flyttet til England med sin far som har fått jobb i byggebransjen. Uten å gi beskjed til faren, lar han Tomo bo i leiligheten deres, og mens faren er på arbeid driver de to guttene dank i bydelen Somers Town.

Somers Town starter som en klisjéfylt film om den bunnløse elendigheten som ifølge dramatisk logikk nødvendigvis må ramme førstegenerasjonsinnvandrere og lavtlønnede. Men regissør Shane Meadows er ikke så opptatt av konflikt; de få uenighetene som oppstår i Somers Town er i stor grad neglisjerbare. Det som betyr noe – det eneste som betyr noe ¬– er de to guttenes dagdrivereventyr rundt om i London. Thomas Turgoose, mest kjent for hovedrollen i Meadows’ forrige film This is England (2007), er intet annet enn fabelaktig i rollen som Tomo. Turgoose spiller Tomo som en blanding av en usikker unggutt og en middelaldrende arbeiderklassehustler, en kombinasjon som på én og samme tid er lattervekkende og hjerteskjærende.

Feelgood er en problematisk sjanger. Skal man treffe et stort publikum midt mellom sentimentalitetskjertelen og lattermuskelen - hvilket er helt nødvendig for å fremkalle den fysiske fornemmelsen av rastløs glede og optimisme som er feelgoodfilmens livsberettigende mål - må man gripe fatt i klisjeene og bruke dem for alt hva de er verdt. Og det er her det så altfor ofte går galt. Altfor mange feelgoodfilmer drukner i fordummende karakterportretter, traurige elendighetsskildringer og oppkonstruerte romanser. Regissør Shane Meadows har imidlertid laget en film som makter å styre unna alle de store flauhetsfellene, samtidig som den får deg til å le, utskille saltholdige væsker fra øyeregionen og gi deg (tilbake) troen på at alt går bra til slutt. Somers Town er kort sagt den mest skamløst oppløftende filmen du vil få se i år.

Onsdag 14.oktober kl. 19.00



Paraplyene i Cherbourg
Frankrike 1964
Regi: Jacques Demy
Med: Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo
Musikal
1 t 31 min

Fransk nybølge; feelgood; nydelig musikal; underholdende. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen.

Fra Bergen Filmklubb:
Paraplyene i Cherbourg har den perfekte blanding av den lekenhet, skjønnhet og lidenskap som enhver musikal streber etter. Filmen utspiller seg i den franske havnebyen Cherbourg hvor Genevi¨ve, en slående vakker 17-åring, arbeider i sin mors paraplybutikk. Hun er stormende forelsket i Guy, som jobber ved et bilverksted. De sverger hverandre evig kjærlighet og ønsker å gifte seg, men krigen i Algerie er på trappene og Guy må inn i militæret. I avskjedens bittersøte time blir Genevi¨ve gravid. Mens den uvitende barnefaren er borte i krigen, frir en rik diamanthandler til den vordende mor, og sier seg villig til å oppfostre barnet som sitt eget. Genevi¨ves mor presser henne til å akseptere tilbudet og de nygifte flytter til Paris. Men snart vender Guy tilbake til Cherbourg.

Paraplyene i Cherbourg trollbandt publikum ved filmfestivalen i Cannes i 1964 og vant den prestisjetunge Gullpalmen. Filmen forfører oss med vakre farger, Cathrine Deneuve, og dialogen som i sin helhet blir sunget. Den konstante bakgrunnsmusikken virker hypnotiserende og drar oss stadig dypere inn i den ulykkelige kjærlighetshistorien. Deler av byen ble malt om og skuespillernes klær ble avstemt i forhold til omgivelsene for å skape den rette stemningen.

Komponisten Michel Legrand hadde laget musikk til Demys to tidligere spillefilmer Lola (1961) og La Baie des anges (1963). I tillegg har han laget musikk til filmer av Marcel Carné, Jean-Luc Godard og Agn¨s Varda, Demys kone. Legrand og Demy arbeidet i ett år før innspillingen begynte og skapte en uforglemmelig og lett gjenkjennelig blanding av jazz og ballader. Et lite skår i gleden er at verken Catherine Deneuve, Nino Castelnuovo eller noen av de andre skuespillerne hadde noen spesielt fremragende sangstemmer, så filmen ble dubbet av profesjonelle sangere.

Noen vil kanskje ikke kalle Paraplyene i Cherbourg en ordentlig musikal, da all dialog blir sunget.   Enten du kaller filmen en musikal eller en operette, vil Paraplyene i Cherbourg få deg til å forlate kinosalen med en følelse av å ha hjertet i halsen. Filmen blir likevel aldri for sentimental selv om den  har en gjennomgående stemning preget av ulykkelig kjærlighet.

Onsdag 28.oktober kl. 19.00

Utenlandsk kortfilmpakke

Härlig är jorden
Regi / manus Roy Andersson. Sverige 1991
Foto Istvan Borbas og Jacob Sørensen.
Musikk Allan Pettersson
Med Klas Olsson, Lennart Björklund.
35 mm, farger, 15 min. svensk tale, utekstet.


Vi presenteres for 15 ett-minutters tablåer der en mann forteller om sin eksistens. Härlig är jorden har klare stilistiske paralleller med Sanger fra andre etasje. Sammen med Roy Anderssons reklamefilmer der hele handlingen presenteres i én kamerainnstilling uten klipp, er Härlig är jorden et godt eksempel på den distinkte stilen vi i dag forbinder med Roy Andersson: statiske, intense og nøye komponerte tablåer med dystre undertoner.

Mange regner Härlig är jorden som en av de flotteste kortfilmer noensinne. Den kan man takke Göteborg Filmfestival for; det er den første episoden i deres stafett-prosjekt 90 minutter 90-tall (1990–1999). Filmfestivalen inviterte ni svenske filmskapere til å lage en kortfilm hver om 90-tallet, og fant det betimelig å   gi Roy Andersson æren av å starte ballet.
(omtale fra Cinemateket USF)

Livet er en film
Regi Guido Manuli
Produksjon Italia 1987
35mm, farger, 8 min, uten tale

Livet er en film er en vellaget og poengtert tegnefilm. En gutt fødes (+1), vokser opp og dør. Livet hans blir fortalt i korte, humoristiske og tragiske episoder. Han opplever og gjør flere merkelige ting i sitt korte og hektiske liv. Så spoles filmen raskt tilbake til begynnelsen. Moren blir ikke gravid, han fødes ikke (-1). Så ser   vi de samme episodene som før, men nå uten gutten tilstede. Nå får alle episodene et annet utfall. Filmen avsluttes med setningen: "Livet er en film, uten en av oss blir det en annen film."


Det perfekte menneske
Regi: Jørgen Leth
Danmark , 1967
Lengde: 13 min.

Jørgen Leth om sin kortfilmklassiker: "Et smukt ungt par fungerer som demonstrationsobjekter. Vi    skal se, hvordan et menneske bliver til i kraft af de roller, der tildeles det. Vi skal se, hvordan et menneske bliver dygtigere til at leve. Det hele foregår i et lyst demonstrationslokale med dissektionsbelysning. Filmen er et dokument - eller et metadokument - over livet i Danmark anno 1967. Den vil vise modellen Det Perfekte Menneske, skabt på vore ønskeforestillinger, som de er udtrykt på forskellig vis i vor hverdag, og denne model er efter min mening mere repræsentativ for fremadpegende tendenser i samfundet, end selv den mest nøgterne sociologiske rapport om livet i Danmark."


Tango
Regi Zbigniew Rybczynski
Produksjon Polen 1980
35mm, farger, 8 min, uten tale

Tango er tatt i én kamerainnstilling og som om i én tagning, der et etterhvert stort antall mennesker kommer inn i et rom, gjør en handling og går ut igjen. Filmen er et fantastisk lite mesterverk i filmatisk musikalitet, og Rybczynski kunne innkassere en fortjent Oscar for beste kortfilm.
 

Push Comes To Shove
Regi Bill Plymton
Produksjon Big Man Pictures, USA 1991
Manus Maureen Mc Elheron, Bill Plymton, P. C. Vey
Foto John Donelly
35mm, farger, 7 min

En animasjonsfilm hvor to frivillige demonstrerer den riktige måten å gi uttrykk for de aggressive følelsene man til tider har mot sine medmennesker. Rolig, stille og med så mye forskjellig verktøy som mulig.


Adelskap forplikter
(A Sense of History)
Regi Mike Leigh
Produksjon Thin Man Films Ltd., Storbritannia 1992
Manus Jim Broadbent
Foto Dick Pope
Med Jim Broadbent, Stephen Bill
35mm, farger, 25 min, norsk tekst

Den 23. Jarlen av Leete gir lidenskapelig uttrykk for sine dypeste følelser i forhold til hjemlandet, arvegodset og alle moderne krefter og institusjoner han ser på som fiender.
I denne perlen av en film driver Mike Leigh gjøn med noen han ikke liker, aristokratene. Leighs sedvanlig syrlige tone topper seg her, i en film det er vanskelig å ikke skratte av.

Onsdag 11.november kl. 19.00



Høstsonaten
Regi: Ingmar Bergman,
Vest-Tyskland, 1978.
Med: Ingrid Bergman, Liv Ullmann.
Svensk tale, utekstet
1 t 35 min.

Hovedtemaet er kunstens krav til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre - å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg? Bergman og Ullmann gjør ypperlige prestasjoner, alt fungerer sammen: bilder, årstidene i naturen og menneske­livene. Det er innhøstningstid også for menneskene. Stykket går også på Oslo Nye Teater i høst.

Eva, gift med presten Viktor og bosatt i en norsk bygd, skriver til sin mor - den kjente pianistinne Charlotte Andergast - og ber henne besøke dem. Foranledningen er at Charlotte nettopp har mistet sinn venn og akkompagnør Leonardo. Selv er ikke Eva kommet over sorgen etter at hennes fire år gamle sønn druknet. Charlotte ankommer og blir ille berørt over at Eva har tatt hjem sin lamme søster Helena. Charlotte hadde selv plassert henne på et hjem for handikappede. Om natten har Charlotte mareritt og Eva prøver å berolige henne. Dermed begynner de å snakke om fortiden, og Eva minnes barndommen og hvordan moren neglisjerte både mann og barn for karrierens skyld.

Hovedproblematikken i Høstsonaten er denne: Kunstens krav til kunstneren versus familiens krav til kunstneren. I hvilken grad er det etisk å ofre det ene fremfor det andre - å ofre kunsten eller å ofre menneskene omkring seg?

Filmens struktur er enkel og klar, den ligger på mange måter nær kammerspillet. Ingrid Bergman og Liv Ullmann gjør ypperlige prestasjoner i sine roller. Alt fungerer sammen: bilder, årstidene i naturen og menneskelivene. Det er innhøstningstid også for menneskene: Som du sår, skal du høste.

(Omtale fra Bergen Filmklubb)



Onsdag 25.november kl. 19.00



De ufrivillige
Sverige 2008
Regi: Ruben Östlund
Genre: Drama
Musikk: Benny Andersson
1 t. 38 min.

Filmen er fantastisk morsom, men har en sårhet som gjør at latteren kan sette seg fast i halsen. Den viser situasjoner mennesker ufrivillig havner i, nådeløst observert.

Tilværelsens uutholdelige kompleksitet. En bitter bussjåfør nekter å kjøre videre før passasjeren som  har ødelagt en gardinstang på bussens toalett innrømmer sin skyld. Et fyrverkeri sprenger i ansiktet på en mann under et stort familieselskap, men han velger å fortsette festen som om ingenting har hendt. To tenåringsjenter drikker seg fulle og legger ut bilder av seg selv på nettet. En kameratgjengs gjenforening på hyttetur blir ubehagelig når en av gutta går over streken. På en barneskole gjennom- fører en ung lærerinne et eksperiment om gruppepress med sin klasse, men havner selv i et dilemma hvor hun må gjøre et valg om å stå alene eller følge alle andre.

DE UFRIVILLIGE vever sammen disse separate fortellingene. Filmen er fantastisk morsom, men har   en sårhet som gjør at latteren ofte setter seg fast i halsen. Den viser situasjoner mennesker ufrivillig havner i, nådeløst observert med en sans for humor som minner om THE OFFICE, Roy Andersson og Todd Solondz' HAPPINESS.

DE UFRIVILLIGE er den morsomste, vondeste og mest originale filmen du vil se på lenge.




Onsdag 9. desember kl. 21.00  (MERK TIDSPUNKTET!)



Touch of Evil
USA 1958
Regi og manus: Orson Welles
Med Charlton Heston, Janet Leigh,
1 t 48 min.

Touch of Evil åpner med en av filmhistoriens mest berømte, lengste og beste tagninger som krysser grensen mellom Mexico og USA. En bil eksploderer og politimannen i Orson Welles´ skikkelse etterforsker saken. En barokk, og overdådig film noir, der alle virkemidlene er med; skygger, mørke, skjeve kameravinkler, kynisme, sammenkobling av vold og seksualitet. Touch of Evil regnes for den siste virkelige film noir.

FILMOMTALER FOR PROGRAMMET VÅREN 2009:

Onsdag 7. januar kl 21.00:

Requiem for a Dream

USA 2000. Regi: Darren Aronofsky. Med: Jared Leto, Ellen Burstyn, Jennifer Connelly. 1 t 42 min.

Requiem for a Dream er basert på den berømte romanen til Hubert Selby jr, og tar i bruk alle filmens virkemidler for å skildre mennesker som ruser seg. Filmen er nærmest hypnotisk i sin bruk av bilde- og lydeffekter. Filmen ble vist i hovedkonkurransen i Cannes i 2000.

I den vanskelige nummer to-filmen Requiem for a Dream angriper regissør Darren Aronofsky bevisst sitt tematiske materiale med subjektive og sterkt manipulerende fingre. Å vise oss de dopavhengiges hverdag er ikke nok. Ved hjelp av repetive foto- og klippeteknikker lar han oss ta del i deres daglige ritualer, og viser oss verden gjennom deres øyne, både av og på dop. Klargjøring og setting av skuddet, og den umiddelbare (og raskt falmende) effekten av dopet simuleres med raske montasjer av ekstreme nærbilder av smeltende stoff, lighterflammer, blodårer, pupiller som utvider seg.
Parallelt bygges det opp en argumentasjon for at TV-slaver er minst like avhengige av sitt "dop" som det tradisjonelle stoffmisbrukere er. Morsfiguren Sara blir hektet på slankepiller og går ned i flammer, men katalysatoren er dusteprogrammet hun stadig vekk benker seg ned i godstolen for å se. Hennes fix illustreres på samme vis, med raske montasjer: slankepiller ristes frem og slukes, kaffe kokes, TVen skrus på. Og idet filmen nærmer seg sitt crescendo kryssklippes det ledende mellom de respektive montasjene til de tre og moren. Stoffmisbruket er ikke den store skurken, det er selve Avhengigheten som er mesterhjernen, roten til alt ondt, monsteret på slutten av spillet.

Dette er drøye saker, naturligvis, og for å få lurt i oss hans moralske medisin, for å dra oss opp av dypet, må Aronofsky først få oss til å svelge kroken. Agnet hans er karakterene. Avhengighetens ofre. Dette er folk vi skal følge frem til den uunngåelige skjebnen, og som et viktig ledd sin snedige plan, lar Aronofsky oss først bli riktig godt kjent med dem før han nådeløst trykker på den store røde knappen som aktiverer filmens destruktive andre og tredje akt. (Som alle annonseres tydelig. Her rumler og ramler...)
 

Onsdag 21. januar kl. 19.00:

X

Norge, 1986. Regi og manus: Oddvar Einarson. Med: Bettina Banoun, Sigrid Huun, Hege Schøyen, Backstreet Girls. 1 t 34 min.

Filmen forteller om et kjærlighetsforhold mellom en voksen og en fjortenårig jente. Han er fotograf, engstelig uten tilhørighet i verden. Flora er gatebarn med livserfaring og med en ytre tøffhet som står i kontrast til hennes spinkle skikkelse. Filmen er et av de mest interessante filmeksperimentene fra Norge på 1980-tallet og ble blant annet presentert på filmfestivalen i Venezia i 1986.

Onsdag 4. februar kl. 19.00 (digital kopi, sal 1):

Motforestilling
 

Norge 1972. Regi: Erik Løchen Med: Espen Skjønberg, Per Theodor Haugen, Kari Rasmussen, Knut Husebø, Anne Marie Ottersen. Norsk tale, svart/hvit og farger. 1 t 37 min.

Erik Løchen er kanskje den fremste norske film­modernisten, selv om han bare lagde to spillefilmer; denne og Jakten, 1959. Løchen hevdet selv, med forakt for den klassiske, kronologiske filmfortellingen, at de fem rullene som Motforestilling består av kan vises i hvilken som helst rekkefølge. Motforestilling ligner ingen andre norske filmer.

Regissør og klipper Trygve Hagen, som valgte denne filmen til Cinematekets sommerprogram i 2000, skrev blant annet: «Jeg digger hans frekke og underfundige spørsmål, som han til stadighet kaster over til oss seere».

Onsdag 18. februar kl. 19.00:

Min Nabo Totoro

Japan 1988. Regi: Hayao Miyazaki. Animasjon. 1 t 26 min.

En vakker vårdag kommer en tungt lastet bil kjørende gjennom et fredelig og fargesterkt landskap. I bilen sitter ti år gamle Satsuki, den fireårige lillesøstera hennes Mei og faren deres. For de to søstrene er dette starten på et spennende eventyr, og  de legger ikke skjul på at de håper at det gamle huset de skal flytte inn i er hjemsøkt.

Wikipedia sier: "Mange av Miyazakis filmer tar opp menneskenes forhold til natur og teknologi,    og konflikten mellom ambisjoner og grådighet. Temaene natur, økologi og forurensning blir berørt    i både Min nabo Totoro, Prinsesse Mononoke og Chihiro og heksene. I motsetning til tegne-filmer i amerikansk Disney-tradisjon, er figurene ofte ikke ensidig onde eller gode, men har sammensatte personligheter. Filmene har et pasifistisk preg hvor tilgivelse ofte står i sentrum, og   det er sjelden at antagonistene blir utsatt for hevn eller egentlig straffet for sine handlinger. Andre særtrekk ved filmene er kvinnelige hovedpersoner, kompliserte maskiner og flymaskiner av forskjellig slag."

Min nabo Totoro handler om en far som flytter til landsbygda med sine to døtre mens moren ligger på sykehus og behandles for tuberkulose (akkurat som Miyazakis egen mor). Jentenes håp om at huset er magisk blir så absolutt innfridd, magien begrenser seg ikke til huset.

Fra Nrk.no .. ostlandssentingen har vi sakset følgende: Det bor et lite, lekende og uskyldig barn inne i oss alle, til og med vår grinebiter av en filmanmelder, Ivar Winther. Han har sett den japanske tegnefilmen Min nabo Totoro, og har ikke et vondt ord å si.

Winter avslutter anmeldelsen sin med: "Langsomt, men morsomt og smart. Det er svært sjelden man ser en film der alle er snille med hverandre hele tiden. Denne er endatil spennende. Tonen er utsøkt inkluderende, vi holder tommelen opp for alle som er med. Det finnes sikkert tegnefilmer som holder samme nivå som dette, men de begynner å bli svært gamle. Humoren er langsom og underfundig, men likevel svært insisterende. Jeg lo høyere enn jeg hadde planlagt ved et par anledninger. Den ene scenen ved bussholdeplassen er helt magisk. Og jeg likte godt den bussen som egentlig er en kjempestor katt. En veldig morsom og smart film som alle burde se."

Onsdag 4. mars kl. 21.00:

Kikis budservice

Japan 1989. Regi: Hayao Miyazaki, Animasjon. 1 t 43 min,

Brevet som presenterte Min nabo Totoro for to uker siden, inkluderte litt fra Wikipedias presentasjon av Miyazaki. Vi lar følgende bli stående som introduksjon til Kikis budservice: ”Andre særtrekk ved filmene er kvinnelige hovedpersoner, kompliserte maskiner og flymaskiner av forskjellig slag.”

I Kikis budservice, forlater hekse-”lærling” Kiki hjemmet sitt på en sopelime sammen med sin beste venn, katten sin Jiji, for det tradisjonelle året med studier borte-hjemmefra. Filmen er basert på romanen med samme navn, skrevet av Eiko Kadono (1985), men filmadaptasjonen tar med bare noen av episodene i boken (den slutter når sommeren går mot slutten, mens boka varer et helt kalenderår). I tillegg til å være en historie om Kiki og hennes strev for å bli en mer fullbefaren heks, ser vi en beskrivelse av den store avstanden mellom uavhengighet og behov for tilhørighet i tanker og håp, hos en japansk tenåringsjente. Filmen har fått en rekke priser og utmerkelser.

Onsdag 18. mars kl. 21.00:

En kammerpikes dagbok

Frankrike 1964. Regi: Luis Bunuel. Med: Jeanne Moreau og Michel Piccoli. 1 t 45 min.

Fra det franske kultursenteret har NFK fått låne "Le journal d'une femme de chambre" av Luis Buñuel , en mørk og surrealistisk komedie med Jeanne Moreau og Michel Piccoli i Frankrike på 30-tallet. Ingredienser: borgerskap, klassekamp og fascisme.

Filmen er basert på en bok som ble utgitt i 1900. Kammerpiken som kommer fra   Paris til en borgelig familie i provinsen, har forskjellig effekt på medlemmene i familien...

Se også omtale fra Trondheim Filmklubb:
http://www.cinemateket-trondheim.no/visomtale02.php?id=1892

Onsdag 1. april kl. 19.00:

Ashes of Time redux (Dung che sai duk redux)

Kina 2008.
Regi: Wong Kar-wai
Genre: Action
Med:Li Bai, Jacky Cheung, Leslie Cheung, Maggie Cheung
Mandarin og kantonesisk tale, engelske tekster
35mm, farger, 1t 33min
 

Hovedpersonen er den forsmådde elskeren Ouyang Feng. Siden han ble dumpet av sin elskerinne har han livnært seg i ørkenen som kontraktør for oppdragsvillige sverdmenn. Hans knuste hjerte har gjort ham skruppelløs og kynisk. Filmen er mer en tilstand enn en filmfortelling fortalt på konvensjonelt vis. De tre parallelle historiene er ikke alltid lette å forstå fullt ut, fordi Wong bryter opp handlingen i nåtid og fortid.

Ashes of Time fra 1994 er den «glemte» Wong Kar-wai-filmen som kom i skyggen av hans internasjonale gjennombruddsfilm Chungking Express fra samme år. Wong ble aldri fornøyd med Ashes of Time, så han har omredigert og pusset opp originalversjonen og plusset på Redux i tittelen (antagelig inspirert av Coppola, som gjorde det samme med sin lengre 2002-versjon av Apocalypse Nå!).

Jeg var ikke spesielt imponert over Ashes of Time i sin tid, men møtet med Redux under Film fra sør-festivalen i høst var som å motta en fullstendig uventet gave fra himmelen. Med sitt kompliserte, dunkle og fragmenterte narrativ peker den fram mot, og tar sin naturlige plass ved siden av, senere mesterverk som In the Mood for Love (2000) og spesielt 2046 (2004). Fotografisk er filmen helt forbløffende og nyskapende – den later til å utspille seg i en feberaktig parallell virkelighet, med litt Aleksander Sokurov-aktige forvrengte landskap: Aldri har trærne vært så grønne, sanden så gul (eller oransje!) og himmelen så blå. Kamelene virker mer som fabeldyr og en innsjø blir som en portal til en magisk dimensjon. Andre ville ha dvelt ved slike sanseløst vakre og fantasieggende bilder, men Wong og fotograf Christopher Doyle bare drysser dem ubesværet ut av ermene og lar dem blafre mykt forbi.

Musikken er til tider svulstig og kitschpreget som bare det, men like fullt vidunderlig. Imidlertid oppleves hele filmen til de grader musikalsk, både gjennom fonetikken i det kinesiske språk, fraseringen av dialogen, rytmen i klippingen – og ikke minst alle ekkoene og parallellene i handlingen og personene, som når Wong i en vemodig oppsummering på slutten av filmen forteller oss at en av de legendariske personene i filmen i ettertid ble kalt «Lord of the East» og en annen «Lord of the West».

For som Tarkovskij i sine beste øyeblikk (Solaris for eksempel), gjør Wong melankoli og bittersøthet nærmest til et nytelsesmiddel. Selv om dette i utgangspunktet er en martial artsfilm (men sverdkampene er få og volden på et minimum) kretser han tematisk like fullt som alltid rundt lengsel og uforløst kjærlighet, som her kulminerer i en scene hvor en avkreftet, men uendelig verdig Maggie Cheung ser utover havet akkompagnert av en filosoferende billedmontasje. Tatt replikk for replikk, bilde for bilde, kan Wongs betraktninger om livet og kjærligheten høres banale ut, men filmens verdi ligger i den kumulative effekten som etter hvert bygges opp gjennom de talløse variasjonene over det samme temaet – og ikke minst artisteriet, elegansen, oppfinnsomheten og følelsen det hele er gjort med. Deri ligger jo hele forskjellen.

Onsdag 15. april kl. 21.00:

Themroc

Frankrike 1972. Regi:Claude Faraldo, Med: Michel Piccoli, Béatrice Romand. 1 t 50 min.

 Themroc er et kjedelig menneske i en kjedelig tilværelse, med en kjedelig jobb i et kjedelig samfunn. Da han mister jobben får han nok av formaninger og underdanighet. Hvis samfunnet ikke kan gi ham det livet han vil ha, så får han skaffe seg det selv, på siden av samfunnet. Themrocs progressive sprang er et sprang årtusener tilbake, – til hulemenneskets primitive men naturlige tilværelse. Språket gis på båten til fordel for urbrølets glimrende kommunikative egenskaper.
 

Fra Bergen Filmklubb:

Themroc er en A4 lavklassearbeider, som vandrer i mørke til jobben han hater. Eller, rettere sagt, han er vel knapt i stand til å hate den lenger. Gjennomført intetsigende og umenneskeliggjorte tilstander råder. Arbeiderne er inndelt i to rivaliserende grupper med forskjellige farger på kjeledressene sine, og blir satt til å male duellerende gjerder – sort og hvitt. Forenklingene, nedverdigelsene og monotonien preger alt vi ser, og bærer raskt frem budskapet om at vi er slaver av jobb, politikk, tradisjoner og språk.
At vi i utgangspunktet er for småfulle til å bry oss om det hadde Faraldo skjønt allerede i 1973. Derfor laget han et skikkelig skrudd romskip av den klassiske kritikken, og sender både det og publikum ut i et bekmørkt rom fullt av absurditeter, exploitation og galskap. Samfunnet er en sykdom, og symptomene inkluderer idioti og uforståelig tale. Gjennom hele filmen hører du ikke et fornuftig ord; grynting, skriking og pervertert fransk tar hånd om kommunikasjonen. I Themroc fører det unaturlige og repetetive mønsteret til neandertalisme. Han gir seg hen til sinne og seksuell frustrasjon, stikker fra jobb, og påbegynner en tilværelse som huleboer.
Michel Piccoli er en av sin nasjons største skuespillere, og har spilt i altfor mange filmer. At han har god kontakt med urmennesket sitt viser han ofte, og her mer enn noensinne. Mangelen på tydelig dialog krever utrolig mye av hovedrollen, og Piccoli gjør den til en fantastisk (og) forstyrrende prestasjon. Han trekker deg nærmere enn strengt tatt ønskelig, og gjør den sprøstekte situasjonen forståelig på, nettopp, et instinktivt plan. Incest og kannibalisme har sjelden vært mer imøtekommende. Heldigvis har både skuespillere og regissør sans for humor, og denne filmen er faktisk rasende festlig i all sin sinnsykdom. Den har også en hel del å si - dens ekstreme og effektive virkemidler har gitt den status som en av tidenes beste anarkistiske manifester.
Det ble laget mye rart i Frankrike rundt 1970. Dette er antakeligvis noe av det rareste. Det store flertallet av protestkunstnere tilfredsstilte seg med stumteaterfilm (Philippe Garrel), løpe-rundt-i-gatene-og-skrike-revolusjon-film (Godard) eller lignende forsøk på å bevise at ”avant-garde is the french word for cunt”. Ikke at den autodidakte Claude Faraldo unngår den fryktede, marginaliserende og intetsigende betegnelsen ”fortropp”. Han er bare så mye klarere og hardere enn de fleste i sin kritikk, og den største fakkelen han kastet kalte han altså Themroc.
 

Onsdag 29. april kl 21.00:

It's Hard Being Loved by Jerks (C’est dur d’être aimé par des cons)

Frankrike 2008. Regi: Daniel Leconte. Med: Philippe Val, Jean Cabu. 1 t 50 min.

Det franske ukeavisen "Charlie Hebdo" er kjent for sin satiriske brodd og sin hang til å utfordre autoriteter. I løpet av sin sekstenårige historie har magasinet hisset på seg det meste som kan krype og gå av offentlighetspersoner i Frankrike. Da de publiserte de danske Muhammed-karikaturene i 2006, for å vise sin støtte til Jyllandsposten, var de derfor forberedt på de sedvanlige reaksjonene fra det franske samfunnet. Rabalderet som fulgte i kjølvannet av karikaturene tok de garvede provokatørene på sengen. Etter heftige protester og obligatoriske dødstrusler, ble "Charlie Hebdo" nemlig saktsøkt av en sammenslutning av franske muslimske organisasjoner.

IT'S HARD BEING LOVED BY JERKS skildrer denne rettssaken, som er blitt kalt det tjueførste århundrets første store rettssak. Regissør Daniel Leconte har laget film av hele prosessen, og gir oss sjansen til å følge et av 2000-tallets mest debatterte temaer gjennom rettssystemet. Diskusjonen om hvor grensene for ytringsfrihet går berører oss alle i større eller mindre grad. Her kan du plukke opp noen skitne knep - uansett hvilken side du står på.
Kilde: BIFF

Onsdag 13. mai kl. 19.00:

Heksene

Storbritannia 1990. Regi: Nicolas Roeg, etter en bok av Roald Dahl Med: Anjelica Huston, Mai Zetterling, Jasen Fisher, Rowan Atkinson. 1 t 35 min.

Heksene er i Roald Dahls ånd laget for å skremme barn og ikke for å underholde voksne. Luke drar på hotell­ferie med sin norske bestemor. Samtidig holdes det en hemmelig heksekongress på hotellet. Her presenterer yppperste­heksa sin nyeste trylleformel, som skal gjøre alle barn om til mus. Luke blir fanget av heksene og omskapt til mus, og dermed tar han opp kampen mot de lite barnevennlig damene.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

ABBA The Movie
Vi starter opp høstsemesteret med en spesialvisning av denne musikkdokumentaren.
Filmen relanseres med "støvsugd" lyd og bilde, i digitalt format.  En eksklusiv godbit i disse ABBA-tider.
Se forøvrig omtale i Ringerikes Blad, og på NFK's hjemmesider!

ABBA, The Movie
Australia/Sverige 1977
Regi: Lasse Hallstrøm.
Med: ABBA m.fl.
Engelsk og svensk tale. Digital. 96 minutter 

Mamma Mia! er en av de best besøkte filmene så langt i år, og vi feirer suksessen med en spesialvisning av musikkdokumentaren ABBA the Movie.
I nyutgivelsen av denne legendariske popfilmen følger vi den svenske supergruppa ABBA på turné i Australia. Vi opplever gruppa på høyden av karrieren og ser live-framføringer av blant annet  Waterloo, Mamma Mia, Dancing Queen, Fernando, Take a Chance on me og Thank you for the Music. I tillegg til flere live-opptredener, får vi også se unikt billedmateriale fra livet bak scenen.   Som en rød tråd i filmen følger vi plateprateren Ashley, som prøver å få et intervju med popgruppa.

Les mer her: http://www.artsalliancemedia.com/abba.htm

De Usynlige



Norge, 2008
Regi: Erik Poppe.
Med: Trond Espen Seim, Stig Henrik Hoff, Anneke von der Lippe og Terje Strømdahl.
Norsk tale. 35 mm. 2t 30 min. (se trailer)

Dette er en eksklusiv førvisning, den egentlige premieren er 19. september. Vi viser den i samarbeid med Hønefoss kino. ”De usynlige” handler om en mor som har mistet sitt barn, - om en ung mann som har sittet inne for drapet, og om forsøkene på å forsone seg med det som har hendt. Manus er av Harald Rosenløw Eeg.

Annie Hall

USA 1977.
Regi og manus: Woody Allen.
Med: Woody Allen, Diane Keaton, Paul Simon, Shelley Duvall, Christopher Walken.
35mm, 1 t 33 min, utekstet.

Woody Allens velkjente, nevrotiske vittigheter om kjærlighet og død, sex og meningen med livet preger filmen, og mange mener dette er en av de aller morsomste filmene han har laget. Annie Hall vant fire av de mest prestisjefylte Oscar-statuettene i 1977 for beste film, regi, manus og kvinnelige hovedrolle. Filmen er veldig inspirert av Ingmar Bergman.

Tekst: FRANK LANDE for Studvest.no

Det Syvende Innseglet

Foredrag om Ingmar Bergman ved Jon Inge Faldalen.
Faldalen er tilknyttet Universitetet i Oslo, og er ekspert på Bergmans arbeid.

Sverige 1957
Regi: Ingmar Bergman
Med: Gunnar Bjørnstrand, Bengt Ekerot, Max von Sydow.
Språk:   Svensk
92 min.

En ridder kommer hjem fra korstogene, til sitt elskede Sverige. På stranden hvor han kommer i land venter Døden. I et forsøk på å utsette eller unngå døden utfordrer ridderen Døden til et slag sjakk. Hvis han vinner, får han livet. Hvis han taper, dør han, og alle han har tatt med seg på reisen eller truffet gjennom reisen.

Med dette som bakteppe vever Bergman en dypt fascinerende film. Det er et forsøk på en katarsis av Bergmans egne demoner som gjennomsyrer hele filmen. Prestesønnen som ikke klarer å tro, men som likevel slites med spørsmål om tro, eksistens og Gud. Det er blitt en på mange måter blunt og brutal film. Den overlater  lite til fantasien, og er i så måte litt subtil. Men det er en av de beste filmene Bergman laget, og derfor også en av de beste filmene som er laget. Unn deg et mesterverk i høst – unn deg en Bergman!

Mats Larssen

Kortfilmvisninger. Bl.a. "Tørt og kjølig", "Oskar", m.fl.
Besøk av Bjørn Arne Odden.
Bjørn Arne Odden skal snakke om Kristoffer Joners debutkortfilm "Tørt og kjølig",  som han har produsert. Vi viser også filmen, der vi møter en mann som er ekspert i å preservere forbrytere, og vanskeligstilte mennesker, for framtiden. De utstøtte frysetørres og arkiveres, for om mulig å gjenopplives senere. Men etter hvert henvender folk seg til ham for å unnslippe sine problemer og praksisen utvides til å gjelde både gamle, syke og folk som rett og slett føler seg ulykkelige.

Vi får også anledning til å stille ham spørsmål, om filmene han viser, hva en produsent gjør, og lignende filmfaglige saker.

Troll i eske!
Vi får en overraskelse tilsendt fra Film fra Sør.

 
The 39 Steps
USA 1936
Regi: Alfred Hitchcock.
Med: Robert Donat, Madeleine Carroll, Lucie Mannheim.
86 min. Digital.

En kanadier på besøk i London møter en kvinne som sier hun forfølges av hemmelige agenter. Siden blir hun funnet drept, og han bestemmer seg for å oppklare saken. Filmene vises digitalt på samme tidspunkt på alle cinemateker i Norge, og nå også i Hønefoss filmklubb.

 
Metropolis

Metropolis
Tyskland 1927
Regi: Fritz Lang
Med: Alfred Abel, Gustav Fröhlich, Brigitte Helm, Rudolf Klein-Rogge
Svart/hvitt. 118 min. Norske tekster

Få filmer har vært mer innflytelsesrike enn Metropolis. Ikke bare har den satt en standard for science fiction-filmen som genre, men den har også påvirket generasjoners oppfatning av framtidsbyen. Fritz Langs klassiker var visuelt inspirert av New Yorks skyline, som Lang nylig hadde sett, og tematisk inspirert av den økende, umenneskelige industrialiseringen av Tyskland.

Fritz Langs Metropolis var opprinnelig nærmere 200 minutter lang, men opp gjennom årene er filmen blitt presentert i en rekke drastisk kuttede versjoner. Den nyeste restaurasjonen er den som kommer nærmest originalen. De har brukt originalmusikken for å finne tilbake til filmens originale klipperytme. Musikken ble spilt inn på nytt i 2001 for den nye versjonen.

It's a wonderful life
USA 1947
Regi: Frank Capra
Med: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore, Thomas Mitchell
Svart/hvitt. Digital. 132 min.

Med annen verdenskrig som bakteppe laget Capra denne spennende feelgood-filmen. I USA er dette den klassiske julefilmen framfor noen, og den ble nominert til fem Oscar. Filmen er kåret til en av USAs til alle tiders 100 beste filmer.

Ingen kunne som Frank Capra fortelle historien om det hederlige, vanlige mennesket, og aldri gjorde han det vel bedre enn i It’s a Wonderful Life. Da filmen hadde premiere i julen 1946, syntes publikum den var deprimerende, og den ble ingen suksess. Nå regnes den som den kanskje største juleklassikeren av dem alle: en optimistisk hyllest til livet, vennskapet og kjærligheten.

I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren, og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby.

Pliktoppfyllende George Bailey la egne drømmer til side for å drive videre familiens husbank etter farens død. Jobben og dens beskjedne økonomiske avkastning gjør ham med årene desillusjonert, og i tillegg er han uskyldig mistenkt for økonomisk kriminalitet. Når firmaet han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Selvmord synes å være en forlokkende utvei.

Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham, og for å få ham til å innse at verden ville vært et fattigere sted uten hans bidrag. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------

FILMOMTALER FOR PROGRAMMET VÅREN 2008:
 

Spandexmann

SPANDEXMANN handler om avisbudet Ben som skal på gjenforeningsfest. Han graver i fortiden og finner noe som forandrer fremtiden. Bobbie Peers skaper nok en gang et anderledes univers som omhandler forholdet mellom person og samfunn. Han tar opp menneskers frykt for å bryte ut og gripe inn, selv når vi opplever urett på nært hold. Hovedkarakteren Ben tar på sitt helt spesielle vis et oppgjør med dette, i skikkelig gammeldags superheltestetikk.

Bobby Peers (f. 1974 i Zambia) er utdannet ved London International Film School hvor han uteksaminerte i 1999. Etter dette har han jobbet som manusforfatter. Han debuterte som regissør i Norge med SNIFFER (2006) som han vant Gullpalmen i Cannes for.

 

Blue Velvet

Slaget om den forbudte by

Kina. Regi: Zhang Yimou. 1 t 54 min. 2007.

Blomster fyller det keiserlige palass kvelden for den store Chong Yang-festivalen. Keiseren vender over­raskende hjem med sin andre sønn, prins Jai. Påskuddet er å feire høytiden med familien, men med tanke på det kjølige forholdet mellom keiseren og den sykelige keiserinnen snakker han neppe sant.

I mange år har keiserinnen og hennes stesønn, kronprins Wan, hatt utenom­ekteskapelige forbindelser. Prins Wan føler seg fanget og drømmer om å rømme palasset med sin hemmelige kjærlighet Chan, den keiserlige legens datter.I mellomtiden bekymrer prins Jai, den trofaste sønnen, seg for keiserinnens skrantende helse og hennes besettelse for gylne krysantemumer. Er hun på vei ned en uhellsvanger vei?

Keiseren har også sine hemmelige planer. Den keiserlige legen er den eneste som kjenner til hans renkespill, og når keiseren aner omrisset av en trussel, sender han legens familie fra palasset til fjerntliggende trakter. Underveis dit blir de overfalt av mystiske angripere. Chan og moren Jiang Shi tvinges derfor tilbake til palasset, og deres retur hit setter i gang en voldsom rekke av mørke overraskelser.

Blant festivales glitter og stas avsløres stygge hemmeligheter. Mens den keiserlige familien fortsetter sitt innviklede maskespill i storslåtte omgivelser, går tusenvis av gullpansrede krigere til angrep på palasset. Hvem står bak dette brutale opprøret? Hvor befinner prins Jais lojalitet seg? Og mellom kjærlighet og begjær, vil det bli stå igjen en endelig vinner?

Curse Of The Golden Flower er den lenge etterlengtede nye filmen til Zhang Yimou som står bak de to spektakulære actionfilmene Hero og House Of Flying Daggers. Den nye filmen er ikke mindre imponerende å se på. Handlingen i Curse Of The Golden Flower finner sted i det senere Tang-dynastiet, for mer enn 1000 år siden. Tang var et av de mest fargesprakende, bombastiske dynastiene i kinesisk historie. Det var en tid da det gjaldt å vise frem hva man hadde, å være så prangende som mulig. Et gammelt kinesisk ordtak sier "Gull og jade på utsiden, råte og forfall på...

La battaglia di Algeri
Italia/Algerie 1965
Regi: Gillo Pontecorvo
Med: Brahim Haggiag, Jean Martin, Yacef Saadi, Tommaso Neri
Italiensk og fransk tale, engelske tekster.
35mm, s/hv, 2t 15min

"To know them means to eliminate them."

Denne ur-"documentary-fiction" er et verk full av innlevelse, engasjement og politisk stillingstagen fra en av de blodigste oppstander i moderne historie. I en klar dokumentarisk stil fremstiller amatører opprørerne (og seg selv) med så stor innlevelse at filmen i fremtiden nok kan bli tatt for en newsreel, om man ikke vet bedre. Med røtter hos Rosselinis Rom åpen by er Kampen om Alger et mesterstykke og et mønster for Costa-Gavras, latinamerikanerne og for utøvere av "documentary fiction" fra tragiske hendelser i dagens verden.

Skal film engasjere må den handle om noe, lyder doktrinen. Helst i et formspråk som er adekvat og har stil. Se Kampen om Algerie og bli glad i god film, igjen. Kampen om Algerie var bannlyst i Frankrike fram til 1971 og har 11 internasjonale priser på merittlisten, inkludert Gulløve i Venezia, en festival Pontecorvo selv har ledet i de senere år.
(Omtale: Cinemateket i Oslo)
 

Vann

India 2005. Regi: Deepa Mehta. 1 t 54 min.

Deepa Mehtas VANN er nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film. VANN vant i fjor høst hovedprisen under Film fra Sør-festivalen i Oslo.

I Ghandis India må en ung enke kjempe for aksept og kjærlighet i et samfunn tuftet på tradisjoner

Året er 1938 og indere driver motstandskamp mot britisk okkupasjon. En ung jente giftes bort til en gammel mann. Han dør snart og jenta blir i tråd med tradisjonen sendt til en gruppe enker for å leve resten av sitt liv med dem, ekskludert fra samfunnet. Når hun vokser opp forelsker hun seg i en mann av lav kaste, men kjærligheten er problematisk. Som ung enke ble hun tvunget ut i prostitusjon, og hans hjemsted vekker mørke minner.

Denne siste delen av regissør Deepa Mehtas trilogi om ulike sider av samfunnet viser hva konservativ religionspolitikk fører til for Indias kvinner. Tidligere har hun belyst politikk og seksualitet med FIRE (96) og politikk og nasjonalisme med EARTH (98). Mehta er en modig regissør, og innspillingen ved det hellige stedet Varanasi i India ble stadig sabotert av fundamentalister. Inspillingen måtte til slutt flyttes til Sri Lanka, og foregå skjult. Like fullt har hun maktet å jobbe fram et vakkert portrett av tredvetallets India for kvinner som sto på utsiden av samfunnet.

Någonting har hänt

I Roy Anderssons filmskapande är ambitionen att försöka komma sanningen så nära som möjligt. Denna målsättning har vid några tillfällen fått Andersson att framstå som obekväm för uppdragsgivaren. Ett exempel på detta är filmen Någonting har hänt – en informationsfilm om AIDS beställd av socialstyrelsen – vilken han påbörjade 1986. När Andersson 1987 hade tre fjärdedelar av filmen gjord, tvingade kunden honom att avbryta produktionen. Den officiella förklaringen blev att filmen var alltför mörk i sitt budskap och den blev osynlig för offentligheten under ett antal år.

Under våren 1993 var Andersson fortfarande fullt upptagen med reklamfilmsproduktion, och då fick han äntligen erkännande för Någonting har hänt. Den visades offentligt i Sverige första gången i mars 1993, men liksom i fallet med Giliap uppmärksammades filmen främst utomlands, där den vann stort gehör. Den visades på inte mindre än 15 internationella kortfilmfestivaler. Filmen belönades med ett flertal fina utmärkelser – bland annat förstapriset Guldhägern vid italienska kortfilmfestivalen i Montecatini i juli 1993.

Anderssons argument för att han utformade filmen som han gjorde, var att han inte trodde på det medicinska etablissemangets officiella förklaring till virusets uppkomst. Han tyckte inte att etablissemanget hade rätt att lägga locket på i denna viktiga fråga. Det bästa man kunde göra vore att tala om hur det verkligen gått till. Han ville åt lögnen och råda bot på den förljugenhet han tyckte sig se.

Inför förberedelserna av Någonting har hänt studerade Andersson och hans medarbetare i sju månader frågan om AIDSvirusets uppkomst, och han menar att det finns fakta bakom varje element i filmen.


Ta mitt liv

Rymdinvasion i Lappland (USA, 1959)

Et glødende romskip lander i snøen nord for polarsirkelen i svensk Lappland. Et geolog-team tror det er en meteor, og legger av gårde for å finne den. Vel fremme, blir de angrepet av en lodden kjempe som ser ut som en full Chewbacca. Skapningen vralter rundt, ødelegger en samisk landsby, og konsentrerer seg så om den amerikanske isdans-mesteren Barbara Wilson. Filmen har engelsk dialog og er uten tekst.
(omtale: TIFF)

Regisør

Virgil W. Vogel (f. 1919, d. 1996) jobbet som klipper på 40- og 50-tallet hos Universal. Han misbrukte ikke sjansen da han fikk prøve seg på regi med skrekkfilmen THE MOLE PEOPLE (1956), og fikk deretter flere regioppdrag hos studioet. Senere regisserte Vogel mange TV-filmer, samt episoder for TV-seriene "Bonanza" (1959), "The Six Million Dollar Man" (1974), "Mission: Impossible" (1966), "Magnum, P.I." (1983), "Miami Vice" (1987-88), "Quantum Leap" (1989), og mange flere.

Filmografi:
(utdrag / selection):
1956 THE MOLE PEOPLE
1957 THE KETTLES ON OLD MACDONALD'S FARM
1957 THE LAND UNKNOWN
1959 RYMDINVASION I LAPPLAND / SPACE INVASION OF LAPLAND
1965 THE SWORD OF ALI BABA

Härlig är jorden

Roy Anderssons inledande bidrag till projektet 90-minuter 90-tal blev en laddad film där vår tids människors ansvar för historiska händelser var ett centralt tema. Filmens belysning av den "kollektiva skulden" manar till diskussion kring skuldbegreppet, men blev mest bemött med stark kritik för sina dystra scener och sin svarta bild av det "moderna" Sverige.

Kieslowskis Dekalogen var en av inspirationskällorna när Andersson påbörjade arbetet med Härlig är jorden. Han tyckte att det var lysande av Kieslowski att ta upp grundläggande moralfrågor. Titeln Härlig är jorden , som kommer från psalm nr. 297 med samma namn, står i skarp kontrast till scenernas kyliga och livlösa stämning.

Härlig är jorden blev en femton minuter lång tablåfilm, med en och samma person i förgrunden i varje tablå. I inledningsscenen står denne på en stor, öppen plats med ryggen mot kameran, tillsammans med en samling andra människor. De flockats kring en grönmålad lastbil med inkapslat flak, och tittar på hur nakna, vitsminkade och förtvivlat gråtande människor forslas och likt boskap knuffas in i lastbilen. Ingen av åskådarna visar några som helst tecken på att vilja gripa in. Dörrarna på bussen reglas och ett par män hjälps sedan åt med att koppla en slang från bilens avgasrör till en anslutning som leder in till lastutrymmet där människorna är. En av männen ger klartecken och lastbilen åker sakta iväg i cirklar runt planen. Mot scenens mitt vänder sig huvudrollsinnehavaren och tittar rakt in i kameran.

Om några av tankarna kring denna scen har Andersson själv sagt:

"Kameran är inget annat än tiden och historien som tittar. Den är helt enkelt minnet och kunskapen. Därför tittar huvudpersonen in i kameran, han blickar mot historien, mot minnet, mot tiden och mot oss." […] "Jag anser att bakom varje uniform finns alltid en civil människa. Därför har personerna i den här scenen inga uniformer utan är normalt och vardagligt klädda."
(Omtale: Cinemateket i Trondheim)

Du levande

Der andre filmer utfolder seg etter vante fortellingsmessige mønstre, river "Du levande" tak i tilskuerene og lar de se både filmen og sin egen verden på en ny måte.

Shine a Light

I hovedrollene finner vi Mick Jagger, Keith Richards, Charlie Watts og Ron Wood, med andre ord - Rolling Stones, verdens største rock'n'roll-sirkus! Og bak kameraet - en av verdens mest sagnomsuste, prisbelønte og ikke minst dyktige regissører - Martin Scorsese. Kombinasjonen er dynamitt!

I denne dokumentarfilmen er Scorsese med bandet på konsert og viser verden Rolling Stones slik de ikke har vært sett tidligere. Filmen er innspilt på det berømte Beacon Theatre i New York City høsten 2006.

Det er vanskelig å overvurdere viktigheten av Rolling Stones i et rockhistorisk perspektiv. Bandet som ble dannet i London i 1962 destillerte utrolig mye av musikken som kom før dem, og har øvd en ufattelig innflytelse på mye av den musikken som har kommet etter. Det er ikke mange musikere i noen som helst genre som kan opparbeide seg en slik status. Stones står fjellstøtt midt i musikkhistorien.

Platene bandet ga ut i årene 1964 til 1972, frem til og med Exile On Main Street, regnes som helt essensielle, ikke bare for å forstå datidens musikk, men også for å forstå selve epoken. Med sin sterke interesse for amerikansk blues og R&B, klarte Stones å formidle musikk som i all hovedsak var ukjent for det hvite Amerika, og for den saks skyld resten av verden. Og selv om Rolling Stones aldri var noe politisk band, var deres besettelse for afrikansk-amerikansk musikk - fra Robert Johnson, Muddy Waters og Howlin' Wolf til Chuck Berry, Marvin Gaye og Don Covay - en besettelse som traff en nerve i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Om Stones ikke hadde gitt ut flere plater etter 1965 ville bandet likevel vært legendarisk.

Den gang ble Stones - vokalist Mick Jagger, gitaristene Keith Richards og Brian Jones, bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts - synonymt med den opprørske tidsånden. Sanger som "(I Can't Get No) Satisfaction", "Street Fighting Man", "Sympathy for the Devil" og "Gimme Shelter" fanget opp volden, frustrasjonen og kaoset som preget siste halvdel av 60-årene. For Stones handlet det ikke om "peace and love", på mange måter oppfattet de psykedelia og storøyd utopianisme som forvirrende og tåpelig. Stones var - og er det fremdeles - tøffe pragmatikere.

Det kreative overskuddet bandet viste i overgangen mellom 60- og 70-tallet resulterte i en platerekke som savner sidestykke. Beggars Banquet (1968), Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971) og Exile on Main Street (1972) dukker regelmessig opp på lister over tidenes beste plater. Brian Jones døde mens bandet spilte inn Let It Bleed og ble erstattet av Mick Taylor som tilførte et element som ikke hadde vært der tidligere og hjalp bandet å utvikle seg i nye musikalske retninger.

Derfra og frem til i dag har Rolling Stones vært en urokkelig kraft. Bandet har stått i mot angrep fra alle slags trender og musikalske genre, og er den dag i dag det band i verden med høyest konsertinntekter. I 1975 ble Mick Taylor byttet ut med Ron Wood, og dermed kom nye klassiske album som Some Girls (1978) og Tattoo You (1981). Mens 80-tallet neppe kan kalles bandets sterkeste periode, reiste de kjerringa på slutten av tiåret med Steel Wheels (1989) og har siden laget sterke album som Voodoo Lounge (1994), Bridges to Babylon (1997) og A Bigger Bang (2005).

Mest av alt har imidlertid Rolling Stones satt en standard for konsertopptredener gjennom årenes løp. Da bandet ble introdusert på 1969-turneen sin som "the greatest rock and roll band in the world", var det på bakgrunn av liveshowene. Opptredenene ga bandet et usedvanlig rykte alt i de tidligste årene, og det ble ikke svakere med årene.

Siden 1989 har bandet turnert med få års mellomrom til ekstatisk respons, både blant publikum og anmeldere. Bassisten Darryl Jones erstattet Bill Wyman i 1994 og ga bandet et nytt energiløft. Rolling Stones på en konsertscene handler om en forpliktelse til tanken om at det er opptredenene som virkelig holder liv i et band. Og si hva du vil, er det mulig å finne et mer hardtarbeidende band, et band som går mer i opp i rock'n'roll-sirkuset enn Rolling Stones, skal du lete lenge!

Looking glass/Spegelbarn

Dette er en animert skrekkhistorie om en liten jente og hennes speilbilde, som plutselig blir levende. Men kanskje er det ikke speilbildet som burde være den største kilden til uro...
En regnfull kveld. En liten jente er alene hjemme med kun TV'en som selskap. Plutselig slår TV'en seg av, og hun ser sitt eget speilbilde i skjermen. Snart forstår hun at speilbildet har et eget liv, samt at det er noen på utsiden som iakttar henne.
Vises i internasjonalt kortfilmprogram.

Regissør Erik Rosenlund er et stort fan av asiatisk film, og spesielt den japanske skrekkfilmsregissøren Kiyoshi Kurosawas verk.

"- Jag gillar deras filmstil med det visuella berättandet och karaktärer som inte säger så mycket. Skräckfilmer kan kännas så oerhört billiga. Bara en genre och en stil, ingen historia. Kurosawa gör skräckdramer, en mix av två element som jag tycker är mycket fascinerande.", sier han til Svensk Film.

Regissør
Erik Rosenlund, født 1975, utdannet seg ved Konstfack i Stockholm og har i hovedsak jobbet med illustrasjon. Han har også laget The Dark Side of the Morning (2002), Compulsion (2003) og Butler (2005).
(Omtale: Oslo Int. Filmfestival)

 

Byens lys (City lights)

Byens lys er Chaplins film nr. 75. Den ble ferdig i 1931, etter lydfilmens gjennombrudd, men er allikevel en gjennomført stumfilm, i det der i filmen ikke forekommer dialog. En rekke av filmens "gags" kjenner vi fra andre av hans filmer. Chaplin har her samlet noe av det beste han har gjort tidligere og gitt det en "final touch". Produksjonen av Byens lys tok tre år. Den forløp ikke uten vanskeligheter: Hans mangeårige regiassistent, Harry Crocker, fikk sparken. Han byttet også ut den andre mannlige hovedrollen, millionæren, fra Henry Clive til Harry Myers. Dette kostet ikke så rent lite da en hel del scener måtte tas opp påny. Han holdt også på å bytte primadonnaen midt under innspillingen, men Virginia Cherrill ble tatt til nåde igjen.

Byens lys kom altså til i en periode hvor det, takket være lydfilmens gjennombrudd, skjedde store forandringer innen filmverdenen. Mange av stjernene fra stumfilmen mestret ikke overgangen til lydfilm og mange opprinnelige stumfilmer ble i overgangsfasen omgjort til lydfilmer for i det hele tatt å kunne markedsføres. I denne situasjonen kan man godt forstå at det var en betydelig økonomisk risiko for Chaplin å sende ut sin stumme Byens lys. Ikke desto mindre ble filmen en kjempesuksess på alle områder. Kritikerne var ekstatiske og superlativene manglet ikke. Den ble av mange utropt til hans beste film. Byens lys gikk også hjem hos publikum og gjorde et netto overskudd på 5 millioner dollar. Den hadde også en betydelig suksess ved relanseringen i 1950.

Byens lys er en romantisk komedie med sentimentale overtoner. Men den er også krydret med adskillige scener av beste slapstick og actionpreg. Filmen forteller historien om dagdriveren og den blinde blomsterpiken. Charlie forelsker seg i blomsterpiken som på sin side tror han er en rik gentleman og ikke en fattig lassis. Han må ty til adskillige krumspring for å leve opp til rollen og et av de midler han bruker er en forfyllet millionær som han redder fra drukningsdøden. Millionæren er hans beste venn når han er full, men med en gang han er blitt edru kjenner han ikke Charlie igjen. Scenen hvor de to går på nattklubb og Charlie spiser spaghetti for første gang er sammen med boksekampen noe av det morsomste som er skapt av filmkomedie. Og hvis noen ikke skulle vite hvordan det går til slutt, så skal det ikke røpes her. Kom og opplev noen av de mest magiske øyeblikk i filmens historie. Ta med lommetørkle!

Stein Sørensen
programsjef Bergen kino


"Så varm og menneskelig, så rørende og gripende og så ustyrtelig morsom er denne filmen at man faktisk ikke har ord". (Aftenposten)

This is England

Nært og personlig

England 1983. Maggie Thatcher regjerer med jernhånd. Soldater sendes til den andre siden av kloden for å forsvare suvereniteten over noen forblåste holmer samtidig som arbeidsløsheten stiger mot nye høyder, med store sosiale skjevheter og fremmedhat som resultat.

Vi møter11-årige Shaun med den klukkende latteren. Faren har omkommet i Falklandskrigen. Han blir plaget av klassekameratene, men finner trøst og vennskap hos noen eldre ungdommer som tar ham med på turer og fester. De er litt tøffe i trynet, men finner stort sett bare på uskyldige fantestreker. Uskylden i gjengen går tapt når de blir infiltrert av et par eldre skinheads som krever en helt annen form for handling. Unge Shaun blir fort en maskot for de hardbarka gutta og ser ikke før det er for sent, at leken har blitt blodig alvor.

Shane Meadows (Twentyfourseven og Dead Man's Shoes) har her gjort en svært personlig film. Gutten i filmen heter Shaun Fields - parallellen er åpenbar - nærheten til stoffet er sterkt til stede. 80-talls-koloritten er tatt på kornet og unggutten Thomas Turgoose leverer en rolleprestasjon i mesterklassen. Dokumentarsekvensene som rammer inn filmen er verdt kinobilletten i seg selv.
 

Peter og Ulven

Historien handler om en liten gutt, Peter, som bor sammen med bestefaren sin ved en eng i nærheten av skogen. Peter vår ikke lov til å gå utenfor gjerdet. Der ligger nemmelig ulven på lur i buskene. En vårdag er han sammen med vennene sine: en fugl, en katt og morsom, vimsete liten and. Peter lurer seg utenfor gjerdet mot bestefarens advarsler, og dagen forvandler seg til et spennende og morsomt eventyr når ulven plutselig dukker opp.

Sergej Prokofiev har gjenskapt eventyret gjennom å bruke instrumentenes særegne klanger og uttrykk. Hver figur har sitt eget instrument og sitt eget tema. Peter er i originalversjonen beskrevet sorgløs og glad av strykerne i orkesteret, og bestefaren har fått fagottens dype brummetoner. Kattens bløte og listende skritt beskrives av klarinetten, og fløyten er fuglen i historien. Anden, som er en av Peters beste venner, er det oboen som beskriver. Ulven selv er tre mørke og truende horn, og når slagverket spiller opp i sin strenge rytmikk ligger ulven dårlig an; da er det nemmelig jegerne som gjør sitt inntog.

Prokofiev har skrevet det berømte stykket slik at det også er en innføring for barn i orkestermusikk. Musikken er både iørefallende og vakker, og de enkelte instrumentene blir grundig presentert for tilhørerne. Selv om man ikke kjenner eventyret eller musikken fra før, er det lett å følge med selv for de aller minste, og ledsaget av musikken får historien et engasjerende, morsomt og spennende innhold.

«Peter og Ulven» ble urframført i Moskva 8. juni i 1937. Sergej Prokofiev var en kjent komponist og pianist i sin samtid. Han startet tidlig å arbeide som komponist, og skrev sin første opera alt da han var ni år. Hans tonespråk var først radikalt, men senere skrev han verker i en konvensjonell og folkelig form. Prokofiev hadde en svært stor produksjon, og skrev blant annet sju symfonier, fem klaverkonserter, ni sonater, to fiolinkonserter, flere operaer og ballettene «Askepott» og «Romeo og Juliet».

PROGRAMMET HØSTEN 2007:

Tirsdag 25. september kl 19.00 :  «Forvist» (2007) 
SUPER-EKSKLUSIV FØRPREMIERE

Hønefoss filmklubb er så heldig å kunne tilby en meget eksklusiv førpremiere på denne kritikerroste russiske filmen. Prisvinneren fra Cannes filmfestival vises altså rykende fersk i Hønefoss. Ordinær premiere er i 2008. Vi får filmen rett fra Cannes! Norske Maria Bonnevie spiller den kvinnelige hovedrollen.

Tirsdag 9. oktober kl 19.00: «Edvard Munch» (1974) 
FØRPREMIERE PÅ MESTERVERK I NY KOPI

For første gang på kino i Norge vises det berømte mesterverket "Edvard Munch" - på Hønefoss kino som førpremiere! Dette er en veldig eksklusiv visning. Kopien er spliter ny og fullstendig restaurert, og vises i perfekt tilstand. Doku-dramaet skildrer den unge Edvard Munch. Filmen er elsket av dagens Hollywood-filmfotografer. Ingmar Bergman kalte filmen et mesterverk.
Vi får besøk av filmfotografen - Odd-Geir Sæther (som bl.a. har jobbet med David Lynch)!

Tirsdag 13 kl 19.00. november: «Chunking Express» (1996) VERDENS FJERDE BESTE FILM
Filmen ble kåret til den fjerde mest betydningsfulle filmen de siste 25 årene av Dagbladet i sommer. Mye skeiv kameraføring og høy hipphetsfaktor. Regi: Wong Kar-Wai

Tirsdag 27. november kl 19.00:«Eraserhead» (1977)
DAVID LYNCH' DEBUT
Frastøtende og hypnotisk, stygg og vakker, hjerteskjærende og lystig, grusom og øm; David Lynch' fascinerende debutfilm er en intens stemningsfilm og en absurd framtidsvisjon. Vises i forbindelse med at David Lynch kommer med ny film («Inland Empire»). Fordyp deg i Lynch' forskrudde univers.

Tirsdag 11. desember kl 19.00:«Hvor var du egentlig» (2006)
JULEFILM FRA ROMANIA

Filmen foregår rundt juletider, i denne filmen fra et av de store og spennende nye filmlandene. Pris for beste foto i Cannes i fjor. Serves peppekaker under forestillingen.